KRL-faget og menneskerettighetene
Peder Gravem, Professor i KRL, Menighetsfakultetet
"Er tiltakene som nå settes i verk, sakssvarende og tilstrekkelige som svar på kritikken fra menneskerettskomiteen?" Denne problemstillingen fikk Peder Gravem og Ingvill Plesner i oppgave å besvare på 3 sider. Disse artiklene kan bidra som ressursdokumenter for den debatten som fagmiljøene nå må gå inn i etter at det politisk miljøet har gitt sitt svar på utfordringen fra FN-komiteen.
Denne artikkelen skal legge et grunnlag for å vurdere de endringene som er gjort i lovverket og læreplanen for KRL-faget som følge av uttalelsen fra FNs menneskerettskomité. Er tiltakene som nå settes i verk, sakssvarende og tilstrekkelige som svar på kritikken fra menneskerettskomiteen?
Stortinget har lagt til grunn at faget skal være i samsvar med menneskerettighetene. Men spørsmålet har vært omstridt. I 2001 sa Høyesterett enstemmig at faget ikke var i strid med menneskerettighetene. Avgjørelsen ble klaget inn for FNs menneskerettskomité og for Den europeiske menneskerettsdomstolen. I november 2004 uttalte menneskerettskomiteen at faget og fritaksordningen krenket artikkel 18.4 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP). Artikkelen gjelder foreldrenes frihet til å sørge for den religiøse og moralske oppdragelsen av sine barn i samsvar med sin egen overbevisning.
Komiteen har vurdert om faget legger opp til en undervisning som i juridisk forstand er nøytral og objektiv. Konklusjonen er at det ikke er tilfelle. Det begrunnes med henvisning til leddet om ”kristen og moralsk oppseding” i formålsparagrafen, med at flertallet i stortingskomiteen sier at faget ikke skal være verdinøytralt, og med at hovedvekten i faget ligger på kristendomsundervisningen. Etter komiteens syn innebærer faget også praktisering av en bestemt religion (kristendommen).
Denne vurderingen tilsier at faget må ha en fritaksordning hvis en skal unngå å krenke konvensjonen (SP). Det kreves ikke-diskriminerende fritak eller alternativ undervisning som tilfredsstiller foreldrenes ønsker. Komiteen konkluderer med at heller ikke disse kravene er oppfylt. Det er spenninger og motsetninger i lovgivningen for faget. På den ene siden gir Grunnloven (§ 2) og formålsparagrafen preferanse til kristendommen i forhold til andre religioner og livssyn. På den andre siden gir § 2-4 i opplæringsloven rett til fritak fra de deler av undervisningen som kan oppleves som praktisering av annen religion eller tilslutning til annet livssyn. Hvis dette prinsippet kunne gjennomføres mot preferansene for kristendommen, hadde fritaksordningen vært forenlig med artikkel 18.4. Men det er ikke tilfelle, slik komiteen ser det. Fritaksordningen legger for store byrder på foreldrene. Det mangler også klare kriterier for hva som blir akseptert hvis en ønsker fritak ut over de aktivitetene som omtales i fritaksskjemaet. For komiteen er det et kjernepunkt at faget ikke holder religionsundervisning og religiøs praksis klart nok fra hverandre. Konklusjonen er at rammeverket for faget, slik det er praktisert i forhold til de klagende partene, krenker artikkel 18.4 i konvensjonen.
Denne konklusjonen har norske myndigheter med god grunn tatt til etterretning og fulgt opp ved å endre lov og læreplan. Men det betyr ikke at vi må akseptere alle premissene for konklusjonen. For å vurdere myndighetenes tiltak trengs det også et kritisk blikk på menneskerettskomiteens tolkning av faget.
Jeg setter et spørsmålstegn ved påstanden om indre motsetninger i lovverket. Etter mitt syn er faget utformet og begrunnet helt uavhengig av Grunnlovens § 2. Høyesterett har ikke funnet noen motsetning mellom formålsparagrafen (”kristen og moralsk oppseding”) og bestemmelsene om KRL som et ordinært fag uten forkynnelse. Uttrykket ”kristen og moralsk oppseding” forstår Høyesterett slik at det er tale om oppdragelse i samsvar med verdier som er felles for nesten alle i Norge, uansett religion og livssyn. I den utstrekning grunnskolen skal hjelpe til med å gi elevene en kristen oppdragelse, kan dette bare skje når foreldrene samtykker og i samarbeid med hjemmet.
Dette viser at Høyesterett har tolket det nasjonale lovverket for faget på en helt annen måte enn menneskerettskomiteen. Til forskjell fra komiteen legger Høyesterett med god grunn vekt på at faget skal behandle ulike religioner og livssyn som likeverdige. Faget går ikke ut fra at kristendommen er mer sann eller gyldig enn andre religioner og livssyn. Et tilsvarende syn har Høyesterett når det gjelder påstanden om religiøs praksis i faget. De enkelte religioners tradisjoner og måter å formidle på må kunne bringes videre til elevene på en nøytral måte. Det vil si at arbeidsmåtene i faget er å forstå som ordinær pedagogisk virksomhet, og at faget legger opp til didaktisk likestilling. For øvrig er det grunn til å merke seg at komiteen ikke har innvendinger mot selve prinsippet for fritak, slik det er formulert i § 2-4.
KRL skal være et ordinært skolefag uten forkynnelse. Sett fra fagets og skolens ståsted er alle aktiviteter å forstå som ordinær pedagogisk virksomhet. Arbeidsmåtene er i tråd med den vide forståelsen av kunnskap, læring og opplæring i L97, generell del. Allsidig dannelse er sluttmålet for opplæringen i alle fag. Det tilsier at elevene i alle fag skal stimuleres til læring gjennom et bredt spekter av aktiviteter: erkjennelse og opplevelse, innlevelse, utfoldelse og deltakelse (jf. L97, s. 15). Tilsvarende gjelder for KRL. Grunnlaget for fritaksordningen er at elever og foreldre ut fra egen religion eller eget livssyn likevel kan oppleve aktiviteter i eller utenfor faget som utøving av annen religion eller tilslutning til annet livssyn.
Menneskerettskomiteen ser ikke ut for å ha oppfattet det viktige skillet mellom det som ut fra fagets ståsted er ordinær pedagogiske virksomhet, og det som ut fra elevers eller foreldres ståsted kan oppleves som religiøs praksis. Det er heller ikke noe som tyder på at komiteen har oppfattet den pedagogiske begrunnelsen for de aktivitetene det her er tale om. Begrunnelsen har sammenheng med at faget skal bidra til allsidig dannelse. I forbindelse med læreplanrevisjonen i 2002 ble KRL presisert som et fag for integrerende sosialisering, til forskjell fra assimilerende sosialisering og segregerende sosialisering (jf. St.meld. nr. 32, 2000-2001, s. 9 og 47f). En avgjørende forutsetning for integrerende sosialisering er at elevene i praksis får møte verdi- eller erkjennelsesdimensjonen (budskapet) i forskjellige religioner og livssyn. Denne dimensjonen må bearbeides åpent og allsidig, med tanke på kunnskap og forståelse, opplevelse og innlevelse, handlingsberedskap, kultursammenligning og metakulturell kompetanse. Det siste vil si at elevene utvikler en viss evne til å se egen og andres kultur både innenfra og utenfra. Et slikt allsidig arbeid med faget er helt i tråd med den brede forståelsen av kunnskap, læring og opplæring i generell del av læreplanen.
Uttalelsen fra menneskerettskomiteen viser likevel at rammeverket for faget ikke er klart nok utformet. For å unngå framtidige menneskerettsbrudd bør en første og fremst klargjøre den pedagogiske rammen for faget og gjøre tilsvarende presiseringer i lovverket. Dette gir grunnlag for å vurdere de tiltakene som nå gjennomføres for å imøtekomme kritikken fra menneskerettskomiteen.
Min vurdering er at endringene i opplæringsloven er sakssvarende som svar på kritikken fra menneskerettskomiteen. De bidrar gjennomgående til å presisere at faget skal være et ordinært skolefag uten forkynnelse. Bestemmelsene om fritak tas for eksempel ut av § 2-4 og settes i en ny § 2-3a. Slik blir det klart at KRL ikke er noe spesielt fag med tanke på fritak. Uttrykket ”religiøse aktivitetar” i overskriften erstattes av ”aktivitetar”, for ikke å gi inntrykk av at det inngår religionsutøvelse i skolen. Grunnlaget for fritak utvides noe, ved at det også omfatter de deler av undervisningen som elevene kan oppleve som støtende eller krenkende. Fritak skal meldes, men trenger ikke i noe tilfelle å begrunnes. Ved fritak skal skolen legge til rette for tilpasset opplæring. Loven pålegger skoleeier å informere om reglene for fritak, og skolene skal sørge for at fritak blir gjennomført. Samtidig slår paragrafen fast at det ikke kan kreves fritak fra kunnskapsinnholdet i læreplanen. Det er for å sikre at elevene får en likeverdig opplæring. I motsatt fall kunne en komme i konflikt andre menneskerettsbestemmelser, bl.a. i barnekonvensjonen. I § 2-4 strykes henvisningen til formålsparagrafen. Det er for å signalisere at faget ikke har noe spesielt ansvar for å hjelpe til med å gi elevene ”kristen og moralsk oppseding”. For øvrig framgår det av de andre bestemmelsene at ulike religioner og livssyn skal behandles som kvalitativt likeverdige.
Et annet spørsmål er om lovendringene kan sies å være tilstrekkelige. Min vurdering er at ordlyden i formålsparagrafen også burde ha vært oppdatert, i samsvar med tolkningen av formålsparagrafen i generell del. En endring av leddet som taler om ”kristen og moralsk oppseding”, hadde vært fullt forenlig med å beholde skolens verdigrunnlag. Slik dette leddet nå er utformet, kommuniserer det alt for dårlig, både i forhold til norske minoriteter og i forhold til internasjonale tilsynsorganer som menneskerettskomiteen.
Den nye læreplanen ser ut for å beholde fagets nåværende profil. Mange av endringene gjør det ennå klarere at KRL skal bidra til integrering til forskjell fra assimilering (og segregering). Den nye læreplanen legger bl.a. vekt på at forskjellige religioner og livssyn får samme kvalitative omtale i kompetansemålene. De allsidige arbeidsmåtene beholdes, men det presiseres at en må vise varsomhet i valg av arbeidsmåter. Poenget er å unngå at arbeidsmåter skal oppleves som utøving av religion. Det legges med god grunn ennå større vekt på tilpasset opplæring som prinsipp i faget. Det betyr at elevene skal få arbeide med faget ut fra egen bakgrunn og egne forutsetninger. Det kritiske spørsmålet er om den nye planen vil gi like vide rammer for tilpasset opplæring som den gamle planen. Ut fra gjeldende plan kan en flytte emner fra småskoletrinnet til mellomtrinnet, og i valg av lokalt lærestoff er en ikke bundet av regelen om en prosentvis fordeling av timer mellom hovedområdene (jf. KRL-boka, s. 13 og 15). Hvis noe tilsvarende ikke videreføres, vil en i praksis svekke rammene for tilpasset opplæring.
Bakgrunnen og begrunnelsen for endringene i opplæringsloven framgår av Ot.prp. nr. 91 (2004-2005). Innst. O. nr. 104 (2004-2005) viser at regjeringen har fått bred støtte for sine forslag i Stortinget. Når det gjelder ny læreplan, har jeg brukt det siste tilgjengelige forslaget, datert 17.6.2005. Endelig versjon av den nye læreplan skal fastsettes før sommeren.
For øvrig bygger denne artikkelen på to større fagartikler som jeg har skrevet: "KRL-faget etter uttalelsen fra FNs menneskerettighetskomité" (trykkes i Nordisk Tidsskrift for Menneskerettigheter høsten 2005) og "Religions- og livssynsundervisning innenfor rammene av menneskerettighetene" (Norsk Teologisk Tidsskrift 2, 2005, årg. 106). I disse artiklene kan en også finne mer omfattende henvisninger til kilder og litteratur.
| © KRL-nettverket 2005 |
| Statisk meny · Dette er en statisk forenklet utgave av et databasebasert nettsted · Dynamisk meny |