Imøtekommer KRL-endringene kritikken fra FN?

Ingvill Thorson Plesner, Doktorgradsstipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter og ved Etikkprogrammet, Universitetet i Oslo

"Er tiltakene som nå settes i verk, sakssvarende og tilstrekkelige som svar på kritikken fra menneskerettskomiteen?" Denne problemstillingen fikk Peder Gravem og Ingvill Plesner i oppgave å besvare på 3 sider. Disse artiklene kan bidra som ressursdokumenter for den debatten som fagmiljøene nå må gå inn i etter at det politisk miljøet har gitt sitt svar på utfordringen fra FN-komiteen.

Foreldre med tilknytning til Human-Etisk Forbund (HEF) fikk 3. november 2004 medhold av FNs menneskerettighetskomité i at praktiseringen av KRL - faget med begrenset fritaksrett innebar brudd på foreldrenes rett til å bestemme over sine barns religiøse og moralske oppdragelse. Denne retten er slått fast i Konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 18, fjerde ledd, og utgjør en del av retten til religions- og livssynsfrihet. FN-komiteen understreket at norske myndigheter har et ansvar for å påse at lignende brudd ikke skjer i framtiden.

Stortinget vedtok 31. mai i år å endre Opplæringsloven på enkelte punkter for å imøtekomme kritikken fra FNs menneskerettighetskomité. I tillegg har Utdanningsdirektoratet lagt fram forslag til endinger i fagplanen for KRL - faget. Jeg er blitt bedt om å vurdere hvorvidt endringene myndighetene nå går inn for holder mål i forhold til kritikken fra FNs menneskerettighetskomité. Komiteens konklusjoner og begrunnelser involverer både lovrammene for faget og selve fagplanen. Ettersom forslaget til ny fagplan ikke er vedtatt, vil jeg legge en hovedvekt på lovendringene. Jeg vil likevel kort drøfte hvorvidt de foreslåtte endringer i fagplanen synes å imøtekomme komiteens merknader og konklusjoner.

Kritikken fra FN-komiteen

FN-komiteen viser til at obligatorisk undervisning om religioner, livssyn og etikk kan tillates dersom undervisningen er ”nøytral og objektiv”. Undervisning som kan sees som ”opplæring i en bestemt religion eller et bestemt livssyn” innebærer krenkelse av foreldreretten, med mindre rett til fritak sikres på en ikke-diskriminerende måte eller alternativ undervisning tilbys i samsvar med foreldrenes ønsker.

FN-komiteen konkluderte først med at ulike sider ved faget og dets rammeverk gjorde at det ikke kunne sies å være ”nøytral og objektivt”. Som en sentral begrunnelse for dette la komiteen vekt på formålsparagrafens bestemmelse om at skolen skal gi elevene en ”kristen og moralsk oppseding”. Komiteen viste også til at forarbeidene til faget tydet på at faget ga denne religionen en prioritet framfor andre religioner og livssyn. Stortingskomiteens hadde blant annet uttalt at hovedvekten i faget skulle være kristendomsundervisning, Videre kom det klart fram av fagplanen og fritaksskjemaet for faget, samt i praktiseringen av faget, at undervisningen inkluderer aktiviteter som må kunne sees som utøvelse av (en bestemt) religion, herunder salmesang, utenatlæring og framsiing av bønner, gudstjenestedeltakelse med mer.

Dermed stiltes krav om en ikke-diskriminerende fritaksadgang eller alternative undervisningsopplegg. Komiteen viste til at ordningen med delvis fritak påla de foreldrene som så behov for fritak en ”betydelig byrde” ved at de måtte følge med på den konkrete utøvelsen av faget for å vite hvilke deler av undervisningen de trenger å be om fritak fra. Det var også en ekstra byrde for foreldrene å skulle begrunne hvorfor de ba om fritak fra undervisningen. Videre la komiteen vekt på at fagplanen ikke sikrer et klart skille mellom kunnskapsformidling og praktisering av religion, slik at ordningen med delvis fritak vanskelig kunne gjennomføres. Komiteen konkluderte av disse grunner med at fritaksordningen fungerte diskriminerende og ikke sikret foreldreretten i praksis. Det forelå dermed brudd på artikkel 18. fjerde ledd.

Lovendringene

Endringene i opplæringsloven (§ 2.3 og § 2.4) som er vedtatt av Stortinget imøtekommer tilsynelatende store deler av komiteens kritikk av rammeverket for faget, for eksempel bindingen til den kristne formålsparagrafen. Det er imidlertid den ekstra lovbestemmelsen (tidligere § 2-4, annet ledd) om at KRL - undervisningen skal ta utgangpunkt i skolens formålsparagraf som nå fjernes. Formålsparagrafen selv (§ 1-2) er ikke er endret, og gjelder selvsagt for alle skolens fag, herunder KRL. Derfor er fortsatt alle lærere – også KRL - lærere – forpliktet til å gi elevene en ”kristen og moralsk oppseding”.

Endring av ordet ”tru” til ”kristendomsforståing” (§ 2-4) kan muligens tydeliggjøre at faget etter sine uttalte intensjoner ikke skal være forkynnende og at kristendom og andre religioner og livssyn skal skje ut fra de samme pedagogiske metoder og prinsipper. Det er imidlertid grunn til å betvile at en slik ordlydsendring er tilstrekkelig til å imøtekomme komiteens kritikk av den særstillingen kristendommen har i faget, særlig i lys av koblingen til den kristne formålsparagrafen.

Paragrafoverskriften «Fritak frå religiøse aktivitetar» (tidligere § 2-4) endres til «Fritak frå aktivitetar m.m. i opplæringa» (ny § 2-3a). Dette er et forsøk på å imøtekomme komiteens kritikk av at det som kan sees som ”religiøse aktiviteter” (salmesang, framsiing av bønner etc.) inngår i et obligatorisk fag og i praksis kan være vanskelig å skille ut fra de rent kunnskapsformidlende sidene av faget slik at fritaksretten kan gjennomføres. Så lenge de samme aktivitetene skal inngå i undervisningen i praksis, innebærer dette skifte i en paragrafoverskrifts ordlyd ingen realitetsendring og kan dermed ikke sies å imøtekomme komiteens kritikk på dette punktet.

En ny bestemmelse i opplæringsloven fjerner kravet om å gi en begrunnelse for melding om fritak. Dette imøtekommer ett av punktene i komiteens kritikk av fritaksordningen. At fritaksreglene blir tydeliggjort i loven, at skoleeierens plikt til å gi jevnlig informasjon om reglene og at det presiseres at skolen skal påse at fritaket blir gjennomført må også kunne sees som forbedringer. Lovendringene fjerner likevel ikke behovet for at foreldrene må følge med på den konkrete utøvelsen av faget for å vite hvilke deler av undervisningen de trenger å be om fritak fra. Komiteen viste til at denne siden ved ordningen med delvis fritak påla de foreldrene som så behov for fritak en ”betydelig byrde”, og så dette som en diskriminerende praksis.

Lovendringene imøtekommer altså bare kritikken fra komiteen et stykke på vei, og gir dermed ingen sikring mot at nye brudd på foreldreretten kan skje i framtiden.

Fagplanutkastet

Utdanningsdirektoratets utkast til fagplan kan heller ikke sies å gi noen slik sikring mot framtidige krenkelser av menneskerettighetene.

Dette skyldes i første rekke at fagplanen er blitt svært generell i sine formuleringer, både av mål, innhold og arbeidsmåter for faget. Dermed overlates fortolkning av faget i enda større grad enn tidligere til den lokale skole og lærer. Selv om det kan være gode pedagogiske og samfunnsmessige grunner til en slik desentralisert fagplanmodell, er det med akkurat dette faget problematisk fra en menneskerettslig synsvinkel. Planens innledning viser blant annet til at det skal utvises ”varsomhet” ved valg av arbeidsmåter, men presiserer ikke hva dette i praksis innebærer. Manglende presisering av fagets innhold og arbeidsmåter gjør det blant annet vanskeligere å sikre en praksis som ikke kan sees som religionsutøvelse. Mindre detaljeringsgrad i læreplanen kan dessuten bidra til å gjøre det enda vanskeligere og mer tidkrevende for foreldre å følge med på hva som skjer i faget og be om fritak i tide. Fagplanen gir dessuten ingen retningslinjer for hvordan undervisningen skal tilpasses når fritak gis.

En ny læreplanveiledning for faget vil kunne bidra til større klarhet om faginnhold, arbeidsmåter og ikke minst hva slags tilpasset undervisning elevene som fritas fra deler av faget skal få. Det foreliggende fagplanutkastet gir likevel i seg selv ingen sikring mot at nye menneskerettighets -brudd kan skje, og pålegger dermed den enkelte lærer og skole et stort ansvar.

Konklusjon og konsekvenser

FN-komiteen pekte på flere forhold ved faget og dets rammeverk som gjorde at det ikke kunne sees som ”nøytralt”, og en rekke forhold som gjorde ordningen med delvis fritak fra dette faget umulig å praktisere slik at foreldreretten ble respektert. Gjennomgangen av lovendringer og utkast til ny fagplan gir grunnlag for følgende hovedkonklusjon:

Selv om norske myndigheter forsøker å imøtekomme kritikken fra FN-komiteen på noen sentrale punkter, er ikke de vedtatte lovendringene og de foreslåtte endringene av fagplanen tilstrekkelige til å gi et vern mot framtidige krenkelse av menneskerettighetene.

Det er selvsagt flere mulige veier videre som kan gi en bedre sikring mot framtidige menneskerettighetsbrudd. Det enkleste og tryggeste ville ut fra hensynet til foreldreretten være å gi rett til fullt fritak fra faget inntil man eventuelt har utformet et fag – og et rammeverk for faget – som imøtekommer FN-komiteens kritikk. En slik mulighet til fullt fritak er foreløpig kun gitt fram til skoleåret 2005/2006. Mot en slik løsning med fullt fritak kunne det innvendes at alle barns rett til å få en viss kunnskap om og respekt for ulike religions- og livssynstradisjoner i løpet av skolegangen, ikke sikres. Denne retten er slått fast i FNs Barnekonvensjon (artikkel 29). Et fag som framstår slik at alle elever kan delta uten at foreldreretten krenkes framstår dermed som den ideelle løsning dersom vi ser de ulike menneskerettighetsforpliktelsene i sammenheng. Men også andre fagmodeller kunne være akseptable fra et menneskerettslig perspektiv. Man kunne for eksempel legge til rette for gruppedelt undervisning i deler av faget, eller integrere visse deler av faget i andre fag som historie, samfunnsfag, musikk mv. Endringer i skolens kristne formålsbestemmelse (Opplæringslovens § 1-2) ville trolig uansett fagmodell bidra til å gjøre det tryggere for mange minoritetsforeldre å la barna delta i den offentlige skole generelt og i KRL - faget spesielt. Det er selvsagt mulig å tolke denne bestemmelsen på ulike måter. Men nettopp denne uklarheten gjør det fra et menneskerettslig synspunkt problematisk å opprettholde bestemmelsen. En av flere mulige formuleringer for en ny formålsparagraf – i Opplæringslovens nynorske språkdrakt – ville være:

"Oppsedinga i grunnskolen skal respektere menneskerettane, og bygge på grunnleggjande verdiar som i dag har tilslutning frå ulike religions- og livssynsretningar; menneskeverd og gjensidig respekt, solidaritet og tilgjeving, åndsfridom og toleranse."