Filosofi i KRL
Beate Børresen, Førstelektor, Høgskolen i Oslo
KRL er det eneste faget i grunnskolen som har filosofi som eget målområde og som klart uttalt emne. Det filosofiske er blitt enda tydeligere i den nye planen både gjennom konkrete emner helt fra første trinn og gjennom vekt på arbeidsmåter som samtale, dialog og drøfting.
Det er i utgangspunktet ingen motsetning mellom disse to. Filosofi som fag handler like mye om å tenke selv som å lære seg filosofihistorie. På samme måte som ”ekte” filosofer, skal elevene forholde seg til andres, også tidligere filosofers, spørsmål og svar. Både gjennom å høre om og arbeide selvstendig med dem. For eksempel gjennom å vurdere om Aristoteles påstander om det gode liv er mulige og gode. Kunnskap om filosofihistorie kan vise oss at filosofene tenkte på ting som vi også tenker på og at svarene deres kan være mulige svar for oss. Men ikke fordi det er gamle svar eller fordi det er kjente filosofer som har tenkt dem ut, men fordi det eventuelt er gode grunner til å anta at de er sanne. Vi må spørre på nytt. Vi må svare på nytt. Vi kan lære av andres spørsmål og svar, men ikke overta dem.
Det ligger altså i begrepet filosofi at det handler om en form for praksis. Når det i tillegg er snakk om barn helt ned i fem/seks-årsalderen, sier det seg selv at det må legges vekt på at elevene skal drive med filosofi. Men siden det er mer krevende å tenke selv enn å lære seg hva andre har tenkt og også mer krevende å legge til rette for elevenes eget arbeid med filosofiske spørsmål enn å formidle kunnskap om hva andre har tenkt, så er det en fare for at filosofi i skolen kan bli mye formidling av filosofihistorie.
Filosofiens utgangspunkt er undring og i filosofi samtaler og drøfter man. Men det er ikke nok for å kunne snakke om filosofisk praksis. Undringen og samtalen må være strukturert. En filosofisk samtale skiller seg fra en vanlig klassesamtale ved at det handler om å gå dypere enn bare å si hva man mener og tror. I stedet handler det om hva man har grunn til å hevde er sant og sammen vurdere om grunnene er gode og holdbare. Den enkelte må stå til ansvar for det hun sier og det som blir sagt på en helt annen måte enn i en vanlig meningsutveksling. Det innebærer å gå utover ”jeg mener slik og du mener sånn og vi har rett til å mene som vi vil” og undersøke hvem som har rett.
En filosofisk samtale handler om filosofiske spørsmål. Det er spørsmål som faller inn under de tre hovedspørsmålene: Hva er sant? Hva er godt? og Hva er vakkert? Samtalen er strukturert og har noen kjennetegn. Utgangspunktet er en tro på at man kan komme fram til noe som er sant gjennom å tenke og at det å tenke er arbeid. Som med alt annet arbeid blir man bedre gjennom trening. Når man snakker filosofisk må man lytte, snakke om en ting av gangen, være klar og konkret. Alle påstander må begrunnes. Alt som sies skal vurderes. Man må være villig til å stille spørsmål ved alle tanker, også egne. Og ikke minst preges en filosofisk samtale av at deltakerne også tenker over selve tankeprosessen. Evaluering er derfor en sentral del av samtalen.
Filosofiarbeidet skal gi barna selvtillit og tillit til fornuften og dialogen. Gi dem trening og verktøy slik at de kan utvikle ferdigheter som er nødvendige i et moderne, pluralistisk samfunn.
Barna skal filosofere under ledelse av læreren. Hun skal legge til rette for at elevene arbeider med filosofiske spørsmål på en filosofisk måte. Det skjer gjennom en filosofisk samtale hvor elevene arbeider med å komme fram til et bra svar på et problem. En god og velprøvd måte å gjøre det på er å starte samtalen med at elevene presenteres for en tekst, en lek, en øvelse eller annet og at de formulerer spørsmål og mulige svar med utgangspunkt i dette. Svarene må alltid begrunnes. Man snakker ikke om hva man mener og tror, men hva det er grunn til å mene og tro. Utgangspunktet er at man har tilgang til svar gjennom sin egen og andres tenkning, og at man kan trenge hjelp og trening til å strukturere og forbedre sin tenkning.
Det er viktig at det er elevenes interesser og perspektiv som dominerer samtalen. Læreren velger utgangspunktet for og styrer samtalen, resten skal elevene ha kontroll over. Det er altså ikke snakk om å formidle et bestemt syn, men å gi elevene mulighet til selv å finne ut hva som er sant, godt og vakkert. Og mulighet til å reflektere over hva de gjør.
Filosofi brukes i arbeidet med religiøse tekster og temaer blant annet i England og i Danmark. I Norge har vi liten erfaring med dette foreløpig. Den filosofiske samtalen passer i tillegg godt til dialog mellom mennesker med forskjellig tro og livssyn blant annet fordi den åpner opp for forskjell og gir rom for å lytte.
I utgangspunktet mener jeg at man skal være forsiktig med for mye samrøre mellom filosofi og religion i KRL. Det skal i hvert fall ikke være den viktigste arbeidsmåten i forhold til religiøse tekster, men kan være et supplement. Særlig til å arbeide med temaer som aktualiseres rent allment i en tekst som for eksempel barmhjertighet, mot, ansvar osv.
Det er berøringspunkter mellom filosofi og religion, men også store forskjeller. Filosofien prøver å finne svar på spørsmål som også religionene mener å ha svar på. Men filosofiens svar er annerledes. De er resultat av menneskelig tenkning og ikke av åpenbaringer. I tillegg skal man i filosofien hele tiden lete etter grunner til at aksepterte sannheter ikke er sanne. Filosofien forholder seg ikke til hellige og i utgangspunktet sanne tekster.
En viktig forskjell mellom religions- og filosofiundervisning er at den første skal overlevere noe som er sant - enten som ledd i en oppdragelse til tro eller i å formidle kunnskap om en tradisjon. I filosofi vet vi i utgangspunktet ikke hva som er sant, bare at det er noe og at vi skal arbeide med å finne grunner til å hevde at noe er sant. I filosofi skal man altså ikke overlevere sannheten, men arbeide seg fram mot den.
Men det er ikke bare respekten for religionenes egenart som holder meg tilbake. Jeg vil også unngå at religion (les kristendom) overtar hele KRL. Et eget arbeidsområde i filosofi og etikk gir mulighet for elevene til å arbeide med eksistensielle og etiske spørsmål uavhengig av religion. Det er dessverre en utbredt fordom at dette ikke er mulig.
I 1. til 4. trinn skal elevene jobbe med etiske leveregler og verdier. Sentralt i etiske leveregler står begrepene rett og galt. Gjennom en øvelse som dette kan elevene få trening i å ta stilling og vurdere enkelthandlinger i forhold til rett og galt og dermed få en bedre forståelse av begrepene.
Lag to store sirkler som kalles ”Rett” og ”Galt” på tavla.
Gi elevene eksempler på handlinger, eller la elevene komme med egne, og be dem plassere dem i sirklene. Eksemplene kan skrives på lapper som elevene fester i sirklene eller læreren skriver på instruks fra elevene.
Eksempler:
Be eleven om å begrunne hvorfor de vil plassere eksemplet akkurat der og notér begrunnelsene. Når det er flere begrunnelser kan elevene vurdere om noen grunner er bedre enn andre, om det er samme begrunnelser, om hva som er forskjellen mellom dem og liknende. Be også om moteksempler eller motargumenter.
Poenget er å få fra variasjon og mangfold, og la elevene selv være dem som vurderer.
Viktig å bruke god tid også for den enkelte til å tenke. Man kan for eksempel ha en tenkepause etter presentasjonen av hvert eksempel hvor hver og en plasserer eksemplet for seg selv, på et eget ark eller liknende. Og man kan ha en tenkepause etter at et eksempel er plassert i en av sirklene. Da skal alle skrive en setning: Jeg er enig/uenig i at ….skal stå i rett/galt fordi… Og så kan de vise sin enighet/uenighet gjennom å reise seg eller ikke.
Noe tilsvarende kan man gjøre i form av en stollek eller ved å bevege seg i klasserommet.
Alle sitter på hver sin stol + det må være 3-4 ledige stoler. Læreren leser opp en påstand, for eksempel fra øvelsene ovenfor. De som mener det er rett reiser seg og setter seg på en annen stol. De som mener det er galt blir sittende. Læreren ber en eller flere elever begrunne sitt standpunkt ved å ta vedkommende på skulderen.
Eller:
Elevene står samlet i midten av rommet. Læreren leser opp et eksempel. De som mener det er rett skal gå opp til den ene veggen, de som mener det er galt skal gå til den andre. Læreren eller medelever ber en eller flere begrunne sitt standpunkt.
Det er viktig å gjenta denne type lek eller øvelse med jevne mellomrom og på forskjellige emner slik at barna får trening i å vurdere egne og andres argumenter og i å se en sak fra flere sider. Kan man for eksempel svare på om det er rett eller galt å lese en bok? Må man ikke også vite noe om hvilken bok, når det er osv.?
Sartre sier at vi selv er ansvarlige for alt vi gjør.
Eller
Sartre sier at mennesket er dømt til å være fritt.
Læreren velger en av påstandene og skriver den på tavla.
Elevene skal skrive ned et argument for og et argument mot denne påstanden på to lapper.
Vi er ansvarlige for alt vi gjør fordi…/Mennesket er dømt til å være fritt fordi…
Vi er ikke ansvarlige for alt vi gjør fordi…/Mennesket er ikke dømt til å være fritt fordi…
Lappene legges i en boks. Lappene trekkes en etter en, argumentet leses høyt og klassen vurderer om det er et godt argument eller ikke. De kan ta stilling gjennom å reise seg eller ikke og så be hverandre om å begrunne hvorfor de står eller sitter.
Poenget er ikke at elevene skal gjøre rede for hva Sartre mener med disse påstandene, men finne grunner for at de er sanne eller ikke.
| © KRL-nettverket 2005 |
| Statisk meny · Dette er en statisk forenklet utgave av et databasebasert nettsted · Dynamisk meny |