KRL-nettets artikkelsamling :: Sikhismen og sikhelever i norsk skole

Usynliggjøringen av sikhismen i planene for grunnskolen og for videregående opplæring reflekterer en tendens til å usynliggjøre denne religionen i norsk kontekst. Til tross for at sikher har høy ”synlighetsfaktor”, i alle fall mannlige sikher som bærer turban, er min erfaring med lærerstudenter at svært mange av dem aldri har hørt om sikher. Dem de har observert med turban, har de gjerne identifisert som hinduer. Når vi drar på ekskursjon til gurdwaraen på Alnabru, er dette en ny verden for de fleste.

Ikke desto mindre er omtrent halvparten av innvandrerne med indisk bakgrunn i Norge sikher. Selv om de ofte regnes for nykommere i norsk kontekst, er det likevel tretti år siden de første sikhene kom hit til landet. Det er mulig å skille mellom to ”grupper” av sikher som kom hit: de urbane sikhene, som hovedsakelig bosatte seg i Oslo og de rurale sikhene som hovedsakelig bosatte seg i Lier og Drammensområdet. Antallet sikher i Norge er noe usikkert, men det dreier seg om bortimot 5000 sikher. I likhet med mange av hinduene kommer de fleste sikhene her i landet fra Punjab i India. Siden de kommer fra samme del av India, er det i norsk kontekst et visst kulturelt fellesskap mellom nordindiske hinduer^[1] og sikher. Ved enkelte fester kommer det for eksempel sikher til hindutemplet på Slemmestad. Og mange ungdommer finner hverandre i ”desikulturen”, en indisk diaspora subkultur, som favner både hinduer, sikher og muslimer fra det indiske subkontinentet. Dette illustrerer hvordan grensene kan være flytende når det gjelder opplevelsen av religiøs og kulturell tilhørighet. Mange hinduer betrakter sikhismen som en gren av hinduismen, og noen sikher vil i gitte situasjoner omtale seg selv som hinduer. De fleste sikher i Norge understreker imidlertid at sikhismen er en selvstendig religion, sentrert om sikhismens hellige bok, Adi Granth, eller Sri Guru Granth Sahib, som er dens ærestittel,^[2] og de tar i større eller mindre grad avstand fra hinduismen. På verdensbasis anslås antallet sikher til ca 25 millioner. De langt fleste bor i India. Sikher lever ellers i diaspora over store deler av verden. På den måten er sikhismen en global religion.

Kort om sikhismens opprinnelse og hovedtrekk

Sikhismen oppstod i India rundt år 1500 e. Kr. Guru Nanak Dev Ji (1469-1539)regnes som grunnleggeren. Han tilhørte sant-bevegelsen, som var en religiøs bevegelse i Nord-India, der dikterhelgener og deres sanger sto i sentrum. Bevegelsen var ikke minst påvirket av bhakti-fromhet og understreket i likhet med bhakti-tradisjonen hengivelse som vei til frelse. Santene skilte seg fra bhakti-tradisjonen på den måten at santene mente den ene Gud var uten form (nirgun) og kunne derfor verken inkarneres eller fremstilles ikonografisk. Også sufi-tradisjonen med sin vekt på indre hengivelse til og forening med Gud har bidratt til utviklingen av santenes fromhetsideal.^[3] I samsvar med indisk virkelighetsforståelse har også sikhismen en forestilling om samsara og reinkarnasjon. Frelse, eller frigjøring, fra samsara innebærer forening med Gud og oppnås gjennom indre kjærlighet, hengivelse og meditasjon på det guddommelige Navnet.^[4]

Guru Nanak samlet disipler (sikher) rundt seg og var deres lærer (guru). Hans etiske budskapvar preget avnestekjærlighet, omsorg for de svake i samfunnet, likeverd mellom kjønnene og likeverd mellom ulike samfunnsgrupper. Nanak tok prinsipielt avstand fra kastesystemet som preget samfunnet. Denne prinsipielle avstandtaken fra kastesystemet har kommet til uttrykk i sikhtradisjonen gjennom fellesskapsmåltider (langar), der alle kan spise sammen, uavhengig av sosial tilhørighet og uavhengig av hvem som har laget maten. Det er usikkert hvilken Guru som først introduserte langarmåltidet, men det var i alle fall etablert under den tredje Guru, Guru Amar Das.^[5] Dette måltidet er fortsatt sentralt i gurdwaraene i dag. Det samme gjelder sikhismens ideologi om likestilling mellom kvinner og menn.

Etter Guru Nanaks død kom det ni guruer i tur og orden. Den 10. guruen, Guru Gobind Singh (1666-1708) innstiftet khalsaen - et forbund av spesielt hengivne sikher - i 1699. For å bli innviet i khalsaen måtte man gå gjennom et ”innvielsesritual”: amrit. I dag finner vi beskrevet nøye prosedyre for den såkalte amrit sanskar seremonien. En viktig del av innvielsesritualet knytter seg til velsignet/ hellig vann som delvis drikkes av og delvis sprinkles på dem som innvies. Dette hellige vannet kalles amrit, og de som er innviet gjennom dette ritualet, kalles amrit-dharier.^[6]

Ulike sikhidentiteter

Et av de klassiske temaene i sikhforskningen er spørsmålet om ulike sikhidentiteter. Jeg skal nevne de mest markante: De som ”tar amrit” gjennom innvielsesritualet amrit sanskar, blir amrit-dharier. Alle som er amrit-dharier og på den måten innviet i khalsaen, forplikter seg til å bære fem symboler, som gjerne omtales som ”de fem k-er”. K-en refererer til navnene på de fem symbolene som alle starter med bokstaven ”k” på punjabi.^[7] Amrit-dhariene er også forpliktet på en ”code of belief and conduct” som kalles sikh rahit. Ifølge tradisjonen ble både de fem k-ene og rahit innført allerede av Guru Gobind Singh, men i følge sikhismeforskeren McLeod utviklet begge deler seg i løpet av det attende og nittende århundret.^[8] Uansett har det skjedd en del endringer i møte med nye utfordringer i historiens løp. En moderne versjon av sikh rahit ble publisert i 1950. Å overholde rahit betyr blant annet at de innvidde alltid skal bære de fem k-ene og unngå de fire mest alvorlige handlingene, som består i å klippe håret, spise halal-slaktet kjøtt, være utro og bruke tobakk og andre rusgifter.

Det opereres også med andre sikhidentiteter. Her skal jeg nevne to: kes-dharier og sahaj-dharier:

Verken sahaj-dharier eller kes-dharier er forpliktet på å følge sikh rahit, men kes-dhariene oppfordres til å følge opp reglene så godt som mulig, siden de er en del av khalsaen.

På 1980-tallet var det mye strid om etablering av egen sikhstat (Khalistan) i Punjab. Saken hadde stor støtte i diasporaen. Gurdwaraen i Oslo var i en periode preget av denne Khalistan- konflikten. Som andre steder i Vesten kom konflikten blant annet til uttrykk gjennom spørsmålet om hvem som skulle ha kontroll over gurdwaraen, og lederen for Akal Thakat i Amritsar i Punjab (den verdslige ledelsesinstans) kom til Oslo for å megle. Striden resulterte blant annet i at bare amrit-dharier kunne sitte i styret for gurdwaraen. Dette preger fortsatt gurdwaraen i Oslo, der man ser det som et mål og ideal for alle sikher at de etter hvert lar seg innvie i khalsaen og blir en amrit-dhari.

Det går imidlertid an å definere sikher etter andre kriterier enn grader av tilhørighet til khalsaen. Man kan også definere etter kulturelle kriterier og snakke om kulturelle sikher. Ut fra dette kriteriet er det mange som ser på seg selv som sikher selv om de ikke nødvendigvis defineres slik av dem som tilhører khalsaen. Men det er viktig å huske på at selv om khalsa-sikhene ikke er de fleste, så er det den mest dominerende sikhidentiteten. Fra slutten av det nittende århundret, med dannelsen av Singh Sabha bevegelsen og utviklingen av Tat Khalsa som den dominerende trenden, er khalsa-identiteten blitt viktig for mange sikher, også i diasporaen. En sterk khalsa-identitet er blitt sett – og ses - som den beste måten å forhindre at sikhismen blir oppslukt av hinduismen, eller av andre, misjonerende religioner. For en grundigere innføring i sikhismen og ulike sikhidentiteter, se: Jacobsen, Knut A.: Sikhismen. Historie, tradisjon og kultur ^[10]

Sikhelever i norsk skole og KRL

Erfaringer fra norske skoler tyder på at sikhismen og barn med sikhidentitet er av de minoritetsreligionene og minoritetene som blir nedprioritert og usynliggjort. De fleste lærere vet lite om denne religiøse og kulturelle tradisjonen. Det kan ha flere årsaker, men det henger nok også sammen med den usynliggjøringen som har skjedd helt fra den første KRL-planen i L97. Siden sikhismen ikke var nevnt der, kom den heller ikke inn i lærebøkene som ble skrevet for KRL-faget og heller ikke inn i planene for KRL i lærerutdanningen. Resultatet er blitt at mange lærere kvier seg for å ta opp sikhismen, selv når de vet at det er sikhelever i klassen. Mange synes det er lettere å ta opp islam eller hinduismen, som er beskrevet i lærebøkene, også når det verken er muslimer eller hinduer i klassen.

Sikhismen i Kunnskapsløftet

Ifølge KRL-planen i Kunnskapsløftet skal elevene – som tidligere - først og fremst lære om ”de store verdensreligionene”, identifisert som kristendom, jødedom, islam, buddhisme og hinduisme – og om de tilsvarende religiøse gruppene: kristne, jøder, muslimer, buddhister og hinduer. Under avsnittet Hovedområder i faget står det i forbindelse med avsnittet ”Jødedom, islam, hinduisme, buddhisme og livssyn” følgende: ”På ungdomstrinnet skal dette hovedemnet også gi innblikk i andre religioner og livssyn som er representert i Norge, og i annet religiøst og livssynsmessig mangfold.” Som følge av dette nevnes sikhismen på ungdomstrinnet i forbindelse med en oppramsing av religions- og trossamfunn under overskriften Religiøst mangfold. Detstår der at eleven skal kunne ”innhente informasjon om og finne særtrekk ved noen religions- og trossamfunn lokalt og nasjonalt, herunder sikhisme, Baha’i religionen, Jehovas Vitner og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers hellige. Å ”innhente informasjon om og finne særtrekk ved” er en ganske annen og overfladisk innfallsvinkel enn det som for eksempel står om hinduismen. Her står det at eleven skal kunne

Foruten omfanget av kompetansemål, er det viktige forskjeller også i tilnærming: Mens elevene blant mye annet skal kunne ”presentere aktuelle spørsmål som opptar mange hinduer”, ”gi oversikt over mangfoldet i hinduismen” og ”reflektere over særtrekk ved … musikk knyttet til hinduismen”, skal de begrense seg til å ”innhente informasjon om og finne særtrekk ved” sikhismen. Dette representerer en svært ulik tilnærming til disse to religiøse tradisjonene: Mens tilnærmingen til hinduismen åpner for stor grad av innenfraperspektiv og internt mangfold, er tilnærmingen til sikhismen et overfladisk utenfraperspektiv som skal generalisere og ta for seg ”særtrekk”, uten å åpne opp for det interne mangfoldet. Et viktig aspekt her er likevel at det er drøyt dobbelt så mange hinduer som sikher i Norge,^[11] og på verdensbasis er det omtrent 1 milliard hinduer mot 25 millioner sikher. Ut fra et slikt perspektiv er det rimelig å gi hinduismen bred oppmerksomhet. Men dette argumentet om antall kan jo ikke gjelde for jødedommen: Selv om det bare er ca 960 medlemmer i de to jødiske menighetene i Norge (men antakelig ca 1200 jøder totalt) og anslagsvis 14,4 millioner jøder i verden pr år 2000^[12] , har jødedommen som religion fått en like bred presentasjon som hinduismen, buddhismen og islam i KRL. Nå er det riktignok slik at jøder er en av de nasjonale minoritetene Norge har anerkjent, og jødene har som folk en historie og en utbredelse som fortjener en solid plass i grunnskolens opplæring. Men mange av temaene knyttet til jødene og jødenes historie, som antisemittisme og holocaust, blir jo naturlig også tatt opp i norsk og samfunnsfag, ikke bare i KRL. Uansett hvor viktig jødedommen er i historisk og i aktuelt perspektiv, er det derfor noe med proporsjonene i KRL-planen som ikke virker helt gjennomtenkt. Som kontrast finner vi presentasjonen av sikhtradisjonen: Når man vet hvordan sikher er spredd over hele verden og gjennomgående betraktes som en ”global religion”, er det litt underlig at sikhsimen utelukkende er interessant som ”lokalt” og ”nasjonalt” trossamfunn (se kompetansemål i KRL etter 10. trinn). Det gir et nokså misvisende bilde av denne religionen. Dette står i skarp kontrast til situasjonen i engelske skoler, der man opererer med seks ”store religioner” eller ”religiøse tradisjoner” som elevene skal lære om: kristendommen, jødedommen, islam, hinduismen, buddhismen og sikhismen. Med det sterke nærværet av sikher i England tydeliggjøres sikhismen som global religion, og sikhismen er alltid tydelig med i religionsundervisningen, i like stor grad som de andre religionene.

Sikhismen i ny RLE plan 2008

Har det så skjedd noe i forhold til sikhismen i det nye planforslaget for RLE? Kompetansemålene i planen er så å si uforandret. Og fortsatt er det de fem religionene: kristendom, jødedom, islam, hinduisme og buddhisme som står nevnt eksplisitt under egne hovedområder i planen. Sikhismen kommer – som i LK06 – først inn på ungdomstrinnet under Religiøst mangfold og med samme formulering som i gjeldende plan. Det er altså ikke tatt høyde for å behandle denne religionen mer seriøst enn hittil, det vil si at den behandles kun som en av de mange ”lokale” og ”nasjonale” religionssamfunn i Norge.

Sikhismen i KRL-lærebøkene

Gir lærebøkene noen hjelp her? Fortsatt er det slik at de fleste KRL-lærebøkene som er i bruk i grunnskolen, er laget til L97. Her var som sagt ikke sikhismen nevnt, og med alle de temaene som der skulle dekkes, er det mye å forvente at læreverkene skulle ta opp en religion som ikke stod i planen. Det skjedde da heller ikke. I den grad det nevnes noe om sikhismen, er det helt i forbifarten, som i Gyldendals verk for ungdomsskolen, 9. trinn: Midt i vår tid, der vi finner følgende opplysning (s. 208): ”En sikh er tilhenger av sikhismen, som er en religion fra Nord-India.” Denne forklaringen kommer som kommentar til opplysningen i brødteksten om at en sikh var med i dialogprosjektet på Nansenskolen i 1992. Så vidt jeg har registrert, er det ikke nevnt noe om sikhismen i andre læreverk som er laget for L97.

Hva med de nye læreverkene som er laget i forbindelse med LK06? Her er det heller ikke mye å finne. Cappelens læreverk Vi i verden, som generelt betraktet er en stor forbedring fra tidligere lærebøker,har med et innslag om sikhismen i elevboka for 3. klasse og et lite innslag i elevboka for 6. klasse. Det er prisverdig at det er kommet inn noe om sikhismen i dette læreverket, men la oss se litt nærmere på hva som står – og i hvilken kontekst det står. Vi i verden 3 har ikke noe eget kapittel eller en egen overskrift som går på sikhismen, men det kommer noe informasjon under kapitteloverskriften ”Hinduisme”. Det sies i forbindelse med ”Lysfesten divali” at også sikher feirer divali og det forklares hvorfor de feirer denne høytiden, som for sikhene er knyttet til templet i Amritsar. Over teksten er det et vakkert bilde av ”det gylne tempel” i Amritsar (Harimandir Sahib). I underkant av 1 side er viet sikhene. Det er fint at det tas med stoff som sikhbarna kan kjenne seg igjen i. Men konteksten er ikke god. For barn i tredje klasse er det kanskje ikke så viktig hvilken overskrift de ulike religiøse tradisjoner kommer inn under. De har en nokså vag forståelse av disse begrepene uansett. For dem er det viktigst å få et inntrykk av sikhers og hinduers religiøse praksis og kjenne seg igjen i beskrivelsene. Men blant sikhbarnas foreldre er det nok ikke urimelig å tenke seg at mange reagerer negativt på at deres religion blir presentert som et underpunkt under hinduismen.

Vi i verden 6 har et kapittel, ”Mangfold”, som dreier seg om at det i Norge bor mennesker med forskjellig etnisk og kulturell bakgrunn. Her finner vi et bilde av noen sikher, med tilhørende tekst: ”Sikhene er en av de nye minoritetene i Norge. Sikhismen ble stiftet i India på 1500-tallet. I Norge fins det to sikhtempler. Templet kalles gurdvara. Dette bildet er fra gurdvaraen i Oslo.” Positivt er at det her tydeliggjøres at sikhismen er en egen religion, men det sies ingenting om innholdet i religionen. Mitt inntrykk er at selv om noen av forfatterne ønsker å ta med stoff om sikhismen og om sikher, møter det ofte skepsis fra forlagene, som er redd det skal fortrenge mer uttrykte kompetansemål.

Utfordringer

Erfaringsmessig kan mange lærere lite eller ingenting om sikhismen og sikhismens symboler. Derfor prioriterer de ofte bort denne religiøse tradisjonen også når det er sikhelever i klassen. På Høgskolen i Oslo har vi prøvd å tilby etterutdanningskurs for lærere om sikhismen, men dette blir prioritert bort til fordel for mer eksakte kompetansemål i KRL-planen. Det sies i klartekst fra skoleledere at de må prioritere det som står i planen når etterutdanningskurs skal bestilles. Det viser at det er viktig å ”komme med” i læreplanen. På HiO bestreber vi oss på det vi ”har kontroll på”, nemlig å gi våre lærerstudenter noe kompetanse på sikhismen og sikhbarn i norsk skole. Uansett om det står i læreplanen eller ikke, kommer mange av studentene til å møte på sikhelever når de kommer ut i skolen. Og sikher eller ikke - alle elevene skal ut i det norske samfunnet og skal forholde seg til en globalisert virkelighet. Da trenger de også kompetanse på hva sikhtradisjonen og sikher står for. Dette tilsier at det er et stort behov både for utvikling av etterutdanningskurs for lærere og for utvikling av undervisningsmateriell til sikhismen, som del av eller som tillegg til læreverkene.

For de studentene som tar videreutdanning i KRL på HiO, er det obligatorisk å være med på ekskursjon til gurdwaraen på Alnabru. Der gis det uttrykk for at det er viktig også for denne religiøse og kulturelle minoriteten å ”bli synliggjort”. At det nå er kommet en egen fagbok om sikhismen på norsk (se ovenfor), betyr svært mye. Sikher forteller om mange misforståelser ute i det norske samfunnet, der sikher blir forvekslet med hinduer eller muslimer. Dette er en utfordring i den flerkulturelle skolen, både i forhold til dem som ikke kjenner sikhismen og av hensyn til sikhelevene selv. Og det er en utfordring for den generelle målsettingen om tilpasset opplæring, ettersom KRL skal fremstå som et flerreligiøst fag som ivaretar også de små minoritetene. Dette er jo forutsetningen for at KRL kan være et obligatorisk fag som favner alle elever. Hvor mange lærere er kjent med sikhenes spiseregler og at mange for eksempel ikke spiser halalkjøtt? Hvor mange lærere vet hvordan de skal håndtere det lange håret til sikhelever, slik at det blir lettere å bli med klassen på overnattingstur? Manglende kunnskap blant lærerne om slike ting gjør at elever ber seg fritatt fra aktiviteter i skolen de ellers kunne vært med på. På kurs i gurdwaraen på Alnabru har lærerstudenter fått demonstrert hvordan en lærer i grunnskolen også på dette området kan være en medhjelper for foreldrene. Det er viktig at lærerne får anledning til å dyktiggjøre seg til å møte også de minoritetene som generelt sett tilpasser seg lett og ikke er involvert i konfrontasjoner. At sikhbarna i skolen er flinke til å tilpasse seg, er nok en av grunnene til at det har vært lite fokus på dem. At disse elevene også kan representere et internt mangfold innenfor sikhtradisjonen, slik jeg har pekt på innledningsvis, er utenfor planens horisont, men ikke desto mindre relevant for å forstå den enkelte i relasjon til religiøs og sosial tilhørighet. En KRL-lærer med mer enn overfladiske kunnskaper er derfor nødvendig. Det er med andre ord et reelt behov for etterutdanningskurs. Problemet er at så lenge verken planer eller lærebøker i nevneverdig grad tar opp sikhismen, fortsetter usynliggjøringen av denne tradisjonen. At det i det nye læreverket fra Cappelen i hvert fall sies noe om sikhismen, er et bidrag i riktig retning: læreren stimuleres til kunnskapssøking, siden han/hun rimeligvis bør vite mer enn elevene. Hvordan kravet fra ”Strasbourg dommen” om likeverdig behandling av ”alle” religionene vil slå ut i forhold til sikhismen, skal bli spennende å se.

^[1] Her inkluderes altså ikke tamilhinduer fra Sri Lanka. Det er disse som utgjør majoriteten av hinduer i Norge.

^[2] Se Jacobsen, Knut A.: ”Innledende essay” til Adi Granth. Sikhenes hellige bok i serien ”Verdens hellige skrifter”

^[3] W.H. McLeod 1995: Historical Dictionary of Sikhism: 187. Det finnes ellers en del stoff om sant-bevegelsen både i Jacobsen, Knut A.: ”Innledende essay” til Adi Granth. Sikhenes hellige skrift i serien ”Verdens hellige skrifter” og i Jacobsen, Knut A. 2006: Sikhismen. Historie, tradisjon og kultur.

^[4] Se for eksempel Jacobsen 2006: 69-70

^[5] McLeod 1995: 130

^[6] Ritualet er beskrevet blant annet i McLeod 1995: 32-34 og i Jacobsen2006: 92. I en del litteratur om sikhismen brukes noen ganger uttrykket ”døpt” (baptized) om dem som har gått gjennom amrit sanskar og er innviet i khalsaen: Se for eksempel McLeod 1995: 12, der han skriver om ”Amrit-dhari Sikhs, having received the amrit or water of baptism” og Tatla, Darsam Singh 2004: 76-77, som her skriver om ”baptized sikhs”. Siden det lett kan gi feil assosiasjoner å referere til ”døpt” og ”dåp”, er betegnelsene innviet og innvielsesritual mer sakssvarende å bruke.

^[7] kes: hår og skjegg, kangha: kam, karha: armring, kacchera: spesielle underbukser, kirpan: sverd

^[8] 1995: 8

^[9] Se for eksempel Nesbitt, Eleanor M. 2000: The Religious Lives of Sikh Children. A Coventry Based Study og McLeod 1995:120, der han beskriver kes-dharier som de som har en “løsere” tilknytning til khalsaen.

^[10] Foruten ”Adi Granth” (med Innledende Essay) i serien ”Verdens hellige skrifter” er dette hittil den eneste bok om sikhismen på norsk.

^[11] Når vi inkluderer tamilhinduene, bor det ca 12 - 13 000 hinduer i Norge

^[12] Se Rian, Dagfinn ”Jødedommen i Norge” i Jacobsen, Knut A. (red) 2005: Verdensreligioner i Norge