|
|
Livssynshumanismen Ulike religioner og livssyn – felles tilnærmingsmåter Kjartan Selnes, Spesialrådgiver i Human-Etisk Forbund , 2005 De store religionene er gamle. De har lange historiske tradisjoner bak seg og
de har nyfortolket og forandret seg i samsvar med samfunnsendringene og
kunnskapsveksten opp gjennom tidene. Innenfor de enkelte religioner har også et
mangfold av ulike tros- og fortolkningsretninger oppstått og utviklet seg.
Humanismen som livssyn er i forhold til dette mye yngre og mer enhetlig - bl.a.
fordi den har oppstått og utviklet seg som en kritisk refleksjon og en skeptisk
gransking av religiøse og tradisjonvedtatte oppfatninger. Men Humanismen kan
også vise til spirer og røtter langt tilbake i tiden. I Vestens kultur hadde vi
de klassiske greske filosofiskoler hvor idealet var gjensidig å kritisere og
forbedre hverandres synsmåter og begrunnelser. I gammel hinduistisk og
buddhistisk kultur fant man liknende selvreflekterende og fornuftsprøvende
undersøkelser av vedtatte religiøse og tradisjonsbestemte sannheter.
Humanismen har som erkjennelsesmessig utgangspunkt menneskets nåtidige
sansning av omgivelsene, seg selv og de andre, samt den kritiske fornuft og
refleksjon over hvordan verden best forståes og forklares. Følelsesmessig
innlevelse i medmennesker og omsorg for enkeltmenneskers særpreg og behov er det
etiske utgangspunkt. "Den gylne regel" finnes uttrykt i forskjellige
formuleringer innenfor alle etisk reflekterte kulturer: "Gjør mot andre det du
vil andre skal gjøre mot deg". Den kan gjerne utfylles med: "Gjør mot deg selv
hva du vil andre skal gjøre mot deg". Den tolerante respekten for det
individuelle mangfold og for det kulturelle mangfold er en grunnverdi innenfor
humanistisk tenkning og livsholdning. Humanismen har historisk vokst fram både
som kritisk selvrefleksjon innenfor religionene og som religionskritikk og
skeptisisme utenfor religionene. Humanismen er generelt en filosofi til forsvar
for hvert enkelt menneskes unike og uendelige menneskeverd og en stadig kritikk
av undertrykkende maktforhold, utbytting og tvang, innbefattet trostvang og
ubegrunnet dogmatikk. Humanismen er opptatt av det allmennmenneskelige - det som
forener oss - på tvers av kultur- og religionsgrenser. Den universelle
menneskeverds- og menneskerettighetsstenkningen er følgelig helt sentral. Et
hovedperspektiv i Humanismen er bl.a. dette: Religions- og livssynsmangfoldet
viser at det er mange måter å finne sammenheng og retning i tilværelsen på, på
samme vis som forskjellige kulturer har ulike måter å danne livsmening og
livsretning på. Hva skal kriteriene være for å anse noen religioner for mer
sanne eller mer verdifulle enn andre? Eller at én religion er den eneste helt
sanne? Religionene har et sannhetsbegrep som innbefatter åpenbaring - de
opererer med åpenbaringssannheter - og de opererer med tradisjonsbestemte
sannheter. Åpenbaringene er forskjellige i de forskjellige religionene, og
tradisjonene er forskjellige. Hvordan velge hvilken man skal gi sin tro til?
Religionene er på dette viset hovedsaklig forankret i historien og det
fortidige: åpenbaringen skjedde i en fjern fortid, og tradisjonene har festet
seg siden den tid. Humanismen forankrer seg erkjennelsesmessig i det sansende og
kritisk tenkende enkeltmennesket i nåtiden. Filosofisk sett et slags
eksistensialistisk eller fenomenologisk utgangspunkt: Hva er det rimelig for meg
å tro ut fra mitt erfaringsgrunnlag og med mine kritiske avveininger? Slik sett
blir tvilen noe sentralt i Humanismen: å tvile uten å fortvile: å kunne leve med
usikkerhet og å være rede til å endre oppfatninger i pakt med ny erkjennelse
også om de dypere og vanskeligere temaer i livet. Det viktige er å ha toleranse
og ydmykhet for at de andres formulerte livsmening nettopp gir viktig mening og
livsretning for dem gitt deres spesielle livsbetingelser. Men Humanismen kommer
aldri unna det å kritisk vurdere i hvilken grad religionene ivaretar
grunnleggende humanistiske verdier. Innenfor religionene finnes alt fra
totalitære og fundamentalistiske strømninger til liberale og humanistiske. Som
stadig samfunnskritikk, kulturkritikk, ideologikritikk og religionskritikk
forplikter Humanismen seg til alltid å tydeliggjøre det som krenker
enkeltmenneskers verdighet og sårbare særpreg samt framholde verdien av den
fellesmenneskelige fornuft og det vitenskapelig prøvbare.
Religionene oppfatter det gjerne slik at det finnes en slags forhåndsskapt -
gudeskapt - mening med tilværelsen og historien. Det gjelder å oppdage Guds
mening og vilje. Humanismen tar gjerne som utgangspunkt at en slik
forhåndsbestemt mening rimeligvis ikke finnes: mening må skapes av menneskene
selv gitt deres spesielle naturmessige, historiske og sosiale betingelser. Det
faktiske religions- og kulturmangfoldet i verden som helhet vitner vel om det
kreative mangfoldet i de menneskeskapte løsninger på det allmennmenneskelige
meningsproblemet. Humanismen prøver primært å forstå og forklare religion ut fra
psykologiske, sosiologiske og sosialantropologiske perspektiver. Religionene har
myter, fortellinger, allegorier, metaforer og symboler som på kunstnerisk
kraftfullt vis framstiller dype livsrealiteter. Dette er også viktige deler av
den humanistiske og allmennfilosofiske kulturarv. Innenfor Humanismen tolkes
disse imidlertid på en ganske annen måte enn hva mer internt og bokstavelig
troende kan gjøre.
Å tro på Gud eller ikke tro på Gud er selvfølgelig en problemstilling
humanister diskuterer og forholder seg spørrende til. Men i flere sammenhenger
er det viktigere å spørre: hva slags gud tror man på - hva slags gudsbegrep har
man. Her finnes jo alt fra det bokstavelige og fastlagte til det flytende og
metaforiske, som f.eks. et symbol for idealet om den høyeste form for
Jeg-Du-kommunikasjon (Martin Buber). I kristendommen heter det: "Gud skapte
mennesket i sitt bilde". Livssynshumanister vil finne det mer meningsfullt å si:
"Mennesket har skapt Gud i sitt bilde", noe allerede de gamle grekere var inne
på. Det finnes i allefall svært mange ulike gudsbilder innenfor de forskjellige
kulturer og religioner, og også blant de ulike trosretningene innenfor en og
samme hovedreligion: igjen et tegn på den kulturelt bestemte kreativitet rundt
dette, og som gjør det vanskelig på begrunnet vis å finne hva man skal velge.
Livssynshumanister sier ofte som så: I teorien er Humanismen som livssyn
agnostisk (det finnes ingen rasjonell måte å avgjøre gudsspørsmålet på), i
praksis er den ateistisk fordi man i sitt liv ikke orienterer seg og handler ut
fra troen på mulige overnaturlige og guddommelig inngripende krefter.
I KRL-fagets læreplan er det satt opp en slags mal for fordeling av stoff på
de ulike hovedområdene hvor Kristendom har 55% og de andre religionene og
livssynene 25% og så 20% på filosofi og etikk. For akkurat Humanismens del så er
ikke dette fullt så knapt og ille som noen først kan oppfatte det som fordi mye
av Humanismens måte å tenke og tolke på kan anskueliggjøres i forhold til bolken
om filosofi og etikk. Likeledes kan humanistiske - og mer allmennmenneskelige -
forståelses- og begrunnelsessmåter anskueliggjøres ved flere av de religiøse
fortellinger og liknelser. Det dreier seg om ulike synsvinkler og
kontekstualiseringer på det samme stoffet. En selvsagt stoffkilde for
Humanismens historie er som allerede nevnt den greske antikkens filosofiskoler
hvor idealet var å konstruktivt kritisere hverandre og å kunne begrunne
påstander empirisk og logisk. Sokrates´ dialoger og hans etterlevelse av sin
samvittighet og fornuft, sin indre røst, er nærmest Humanismens parallell til
Jesus. Vår kultur: Arven fra Jerusalem og arven fra Athen, arven fra profetene
og arven fra filosofene, arven for troen og arven for tanken. Renessansen
(gjenfødelsen av antikkens humanistiske ånd) med dens inspirasjon og frigjørelse
av kunstnerisk kreativitet og mangfoldig filosofisk tenkning i oppbrudd fra
middelalderens strenge enhetskultur. Opplysningstiden med den vitenskapelige
tenkningens utfordringer av religiøse verdensbilder og livstolkninger.
Opplysningsfilosofene Hume og Kant har synsmåter på religion som vel også kan
populariseres. Når det gjelder aktuelle humanistiske måter å tenke på i forhold
til eksistensielle og etiske problemer så finnes et rikt tilfang av stoff
innenfor dagens blomstrende pedagogiske retning: "Filosofi for barn".
|
