|
Humanisme via arkitektur Per Anders Aas, Førsteamanuensis ved Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Oslo, 2007 Er det mulig?[1]
Ett av kompetansemålene i KRL-planen for grunnskolen – under området Livssyn etter 10. årstrinn – er at ”eleven skal kunne gjenkjenne og beskrive humanistiske ideer og verdier i kunst, arkitektur og musikk”. Tilsvarende mål finnes under religionene, der ”eleven skal kunne beskrive og reflektere over særtrekk ved kunst, arkitektur og musikk knyttet til” kristendommen, jødedommen, islam, hinduismen og buddhismen.
Målformuleringene er altså ulike. For religionene gjelder det særtrekk ”knyttet til” den respektive religionen, noe som åpner for å studere f.eks. kirkekunst og tempelarkitektur. Her slutter man seg til tidligere planer og praksis, der det er utviklet mye undervisningsmateriale.
For humanismen er det derimot tale om ”humanistiske ideer og verdier i” de ulike estetiske ytringene. Men slike ideer/verdier kan knapt knyttes entydig til bestemte materielle uttrykk – i hvert fall ikke når det gjelder arkitektur. Det er forskjell på å beskrive estetiske ytringer slik de faktisk har ledsaget de ulike religionene, og på den annen side å abstrahere visse humanistiske ideer/verdier og lese dem ut av (inn i?) et arkitektonisk materiale.
Forsøk på å identifisere en egen ”humanistisk arkitektur” vil lett føre galt av sted. Man kunne peke på klassisismen, da humanisme ofte knyttes til antikkens menneskesyn – men de mest ”klassiske” byggene var religiøse templer, og nyklassisismen var også nazismens monumentalarkitektur. Man kunne peke på funksjonalismen og dens idé om fornuft og universalitet – men knapt noen arkitekturform er blitt utskjelt mer for sin umenneskelighet. Man kunne peke på postmodernismen med dens farvel til ”form follows function”-doktrinen og se det humane i leken og frigjøringen fra nyttetvang (et gammelt dannelseshumanistisk ideal). Men mange vil innvende at i tapet av en sammenhengende mening går nettopp humanismen tapt.
Eksemplene viser at en enkel kopling mellom humanisme og bestemte stilretninger kan skape forvirring. Men de viser også at arkitekturen kan brukes som innfallsport til å diskutere hva humanistiske verdier faktisk er – og at de kan hjelpe oss å drøfte det flertydige som ligger i en humanistisk verditradisjon.
Slik sett vil målet om å ”gjenkjenne og beskrive humanistiske ideer og verdier” i arkitekturen kunne åpne for en læringsform der man tar utgangspunkt i det konkrete, anskuelige for å drøfte det abstrakte, uanskuelige. Men for at planen skal fungere slik, trengs en refleksjon blant oss KRL-lærere, som gjør at vi ikke praktiserer den som mekaniske konkretiseringer.
På oppdrag fra KRL-nettverket arbeider jeg dette skoleåret med prosjektet ”Arkitektur som innfallsport til livssynsundervisningen”. Målet er å bidra med stoff til en slik refleksjon, dvs. søke noen teoretiske retningslinjer, antyde fagdidaktiske overveielser og foreslå metodiske opplegg. Under krlnett.no blir det i løpet av våren 2007 etablert en liten ressursside om arkitektur og livssyn – ikke bare med sikte på tematikken humanisme/arkitektur, men arkitektur som innfallsport til livssynsundervisning generelt. Hensikten er altså ikke bare å drøfte en enkelt målformulering, men å gripe fatt i den interesse for det estetiske uttrykk som har framtrådt på tvers av faggrensene siden L97, og som videreføres i Kunnskapsløftet.
Altså: Hvordan kan arkitektur brukes som innfallsport til livssynsundervisningen? I første rekke: Hvordan kan KRL-planens ”humanistiske ideer og verdier” gjøres til gjenstand for klarere forståelse og mer nyansert refleksjon gjennom bruk av arkitektur som referanse?
Innfallsvinkler
Det er mange veier inn i dette stoffet, noe jeg håper nettsiden vil reflektere. Her noen spredte og foreløpige antydninger:
1. Kan hus tale? På hvilken måte kan noe så abstrakt som livssyn – eller visse idéer og verdier – komme til uttrykk i noe så konkret som arkitektur? Hva har teoretikere tenkt?
2. Mennesket i sentrum? Hvor langt kommer vi ved å gå inn ahistorisk – dvs. med utgangspunkt i generelle humanisme-definisjoner som idéen om mennesket i sentrum? Hvordan kan arkitektur kan gjøre mennesket stort eller lite, sentralt eller perifert? Et tempel kan markere at noe er større enn mennesket (høye trapper, ”guddommelige” dimensjoner); en tilsvarende idé kan finnes uttrykt i en totalitær arkitektur som f.eks. nazismens. Men det finnes også arkitektur som skyver mennesket ut av sentrum i forhold til naturen, dvs. vektlegger det økologiske.
3. Det gode liv? Vi kan ta utgangspunkt i arkitekter og byplanleggere som har et uttalt mål om å skape ”menneskelige” omgivelser, dvs. hvor mennesker kan trives, unngå vold etc. Altså knyttet til sosial velferd. Men er velferd og trivsel det samme som humanisme?
4. Verdslige hus? Vi kan se på bygninger med praktiske funksjoner som skal realisere menneskelige fellesskap – dvs. som motpart til religiøse kultbygg. Her finnes forskning f.eks. om fenomenet ”Folkets hus” og hvordan dette som arbeiderbevegelsens og folkets forsamlingslokaler i mellomkrigstida videreførte arkitekturtradisjonen fra bedehusene.[2]
Her er vi med ett inne i diskusjonen om humanisme som fellesanliggende eller partikulært livssyn: Kirken tilhører noen, rådhuset tilhører – ikke noen andre, men alle?
5. Verdier i stilhistorien? Vi kan gå inn i arkitekturhistorien og se på hvordan man har villet realisere humanistiske idéer gjennom ulike stilarter, ofte ledsaget av programerklæringer med humanistiske ambisjoner.
I denne underveis-artikkelen må jeg nøye meg med å vikle ut en liten bit av en tråd, særlig knyttet til det siste: forholdet mellom historiske arkitekturformer og verdier – som vi nettopp har sett er både problematisk og innbydende.
Men først litt om arkitekturens rolle. Er ikke arkitektur noe som hører hjemme i margen, noe bilderedaktøren tar seg av til slutt, en illustrasjon til det egentlige, som er tanken? Eller kan arkitektur være begynnelsen?
Arkitektur som forståelsesform
I dag ser vi en økende interesse for arkitektur og design, samtidig som området åpnes for tverrfaglige tilnærminger. Dette kan ha sammenheng med at arkitekturen på en særlig måte peker ut over seg selv. Den har en praktisk, men også en representativ funksjon. Tydeligere enn mange andre kulturuttrykk kan den bære og billedliggjøre verdier.
Det har vært hevdet at mens kulturen i nyere tid har sitt mest karakteristiske uttrykk i skriften, hadde den tidligere sitt fremste uttrykk i arkitekturen. Manuel Castells skriver at arkitekturen alltid har vært uttrykk for dypere samfunnstendenser: «för sådant som inte kunnat uttalas öppet men som ända varit starkt nog för att formas i sten, betong, stål, glas och i de visuella föreställningarna hos människor som skulle bo, driva handel och dyrka i sådana former». En tidlig talsmann for dette synet var Victor Hugo, som tenkte seg at det spesifikke for enhver epoke og kultur kom til uttrykk i tidas bygninger. Hugos idé ble tatt opp av modernistiske arkitekter som Frank Lloyd Wright og Walter Gropius, med Bauhaus-utopien om arkitekturen som utgangspunkt for å bygge et nytt samfunn. Den arkitektoniske utopien uttrykker både kulturens og individets dypeste drivkrefter.[3]
Arkitektur har både i eldre og nyere tid hatt en ideologisk funksjon. Fra kunstfilosofer som John Ruskin på 1800-tallet via mellomkrigstidas modernister til dagens teoretikere har den også utgjort et humanistisk prosjekt: et middel til å synliggjøre og virkeliggjøre menneskelige verdier. – I The Seven Lamps of Architecture undersøker Ruskin ”forholdet mellom arkitektoniske former og formingen av mennesket,” skriver Dag T. Andersson:[4]
Selve grunntanken hos Ruskin er at kunstnerisk form har moralsk gehalt og realitet. Det betyr at måten vi formgir verden på i kunst og arkitektur, virker avgjørende inn på våre muligheter for å realisere våre egne liv og på hvordan vi lever i forholdet til våre medmennesker. Seven Lamps er en bok om det moralske innholdet i arkitektoniske former.
Arkitekturen relaterer seg altså til livssynskomponenter som moral og menneskesyn – men også virkelighetsforståelse: Kristin Gjesdahl påpeker at det ”fra filosofiens side finnes en uttalt vilje til å trekke på metaforer og forklaringsmodeller fra arkitekturen, alt sammen ut fra den tanke at fornuftens egne strukturer best lar seg forstå gjennom en arkitektonisk logikk”.[5] Arkitekturen har altså ikke en sekundær funksjon som dekorativt supplement, men snarere en primær funksjon som erkjennelsesverktøy.
I denne artikkelen vil jeg antyde at arkitektur kan brukes til å ta opp et aktuelt humanistisk diskusjonstema: Er det menneskelige noe abstrakt og universelt, eller knyttet til partikulær identitet, tradisjon og tilhørighet?
Det klassiske: det normative
”Ti det som er sjelen i klassisk diktning og i all klassisitetsstreben: kjærligheten til det i dypeste forstand normale vil aldri ophøre å virke,” skriver idéhistorikeren A.H. Winsnes.[6] Han siterer Valéry på at klassisk kunst oppfordrer dikteren til å meddele idéen om menneskets fullkommenhet, og han trekker opp en front mellom det partikulære – nasjonalt/kulturelt eller psykologisk forstått – og det allmenne:
Når vi har smakt nok på lokalfarve og tidskostyme, når hver sjelelig abnormitet, når hver liten grend eller flokk har fått beskrevet sin eiendommelighet eller ”særhått”, vil vi begynne å forstå hvad der lå i læren om tidens og stedets enhet, vi vil skjønne at det var ingen teori diktert av en vilkårlig pedantestetikk, men at den var vokset frem av selve den klassiske kunsts vesen, av dens vilje til det normative, til almengyldighet.
Det Winsnes her skriver om litteratur og kunst, gjelder ikke minst arkitekturen. Humanismen har vært knyttet til det klassiske: antikkens idealiserte menneskebilde og dets revitalisering i renessansen. Protagoras’ setning om mennesket som alle tings mål fikk nedslag i arkitekturen: De menneskelige mål – forholdet mellom kroppsdeler – ble sett som fullkomne og kunne overføres til proporsjonslover for bygninger.
Det er derfor teoretisk mulig for en KRL-lærer med blikk for de fem ferdigheter å la elevene måle armer og bein, regne og sammenlikne med antikke templer – for så vidt i en humanistisk tradisjon. Men vil elevene dermed lære det som er nødvendig i en tid da humanistiske verdier trues?
Jeg tror det ligger noe vesentlig i måle-aktiviteten. Hvem er det som i moderne tid har studert menneskekroppen med passer og målebånd? Ja, nettopp: rasehygienikerne.
Poenget er at det klassiske menneske – idealisert som det unge, hvite, vakre – tidlig ble gjort til norm for menneskelighet. Det aristokratiske idealet om det høyest menneskelige, dyrkelsen av kvalitet, har sin bakside i kvalitetsgradering, forakt for svakhet og fremmedhet.
Her havnet ikke humanisten Winsnes, snarere tvert imot. Men vi bør ta inn at ethvert ideal om normativitet (”kjærligheten til det i dypeste forstand normale”) kan ha en mulig skyggeside: utstøtelsen av det som er annerledes, for ikke å si ”entartet”.
Den klassiske arkitekturen, slik vi kjenner den fra greske templer, ble alt i antikken systematisert til norm av Vitruvius, den første arkitekturteoretiker. Særlig dreide det seg om de klassiske søyleordnene: dorisk, jonisk, korintisk. Da Vitruvius ble tatt fram i renessansen og seinere, gikk debatten stadig på forholdet mellom norm og variasjon. Var det ”lov” å frigjøre seg fra reglene?[7] Og overgangen fra å anvende normer direkte til å tolke dem fritt, speiler også veien inn i det moderne; noen vil kalle det et humanistisk prosjekt.
Klassisk arkitektur sprang ut av en historisk tradisjon, med det arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schulz har kalt ”nameable objects”, dvs. typologiske enheter som tårn, kuppel, portal osv, som er lettere å identifisere enn modernismens abstrakte elementer.[8] De konkrete enhetene kunne læres, dyrkes og drømmes om. Etter hvert kom de til å representere en universell ambisjon, forbilder for alle tider.
Også i etikken fant man identifiserbare ”nameable objects”: de klassiske dydene tapperhet, rettferdighet, måtehold og visdom. Dette var idealer å strekke seg etter for å realisere det fullkomment menneskelige. De hadde et historisk opphav, men ble i virkningshistorien tillagt universell gyldighet.
Antikken gir oss altså et vokabular, den gir oss normer med navn, i arkitektur som etikk. Er det et slikt språk vi trenger i en pluralistisk virkelighet (jf. relanseringen av dydsetikken) – eller må forsøk på å gjøre partikulære erfaringer til felles referanse møtes med skepsis?
Det moderne: det rasjonelle
Spørsmålet settes på spissen i det moderne. Her er tradisjonen forlatt, men den universelle ambisjonen forsterket – denne gang begrunnet i fornuft og formålstjenlighet.
Den franske revolusjon hadde også røtter i en linje fra antikken, den demokratiske: ikke det høyest menneskelige, men det felles menneskelige. – Men hva er menneskets ”minste felles multiplum”, når man frir seg fra fastlagte forbilder og starter fra scratch? Modernitetens svar var fornuften, enten den tok utgangspunkt i prinsipper eller erfaringer. Den menneskelige minimalismen – idealet om det fornuftsstyrte individ, fri fra tyngende tradisjon – hadde sitt motstykke i den arkitektoniske minimalismen: ”Less is more!” (Mies van der Rohe).
Idéen om en felles fornuft kommer til uttrykk hos Kant. Ingen fastlagte dyder, men en rasjonalitet forpliktet på abstrakte prinsipper. Idéen videreføres av Habermas: fornuften er universell og kan gi basis for felles samtale og handling. Men fornuft kan også koples til det formålsrasjonelle, den utilitaristiske tradisjonen – ikke minst demonstrert i markedets logikk.
I moderne arkitektur finner vi nettopp denne doble fornuftsorienteringen: En bygning formes ikke ut fra forbilder, men ut fra prinsipper (estetiske/tekniske) og formålstjenlighet: ”form follows function” (eller mer ondsinnet: ”form follows finance”), dvs. at resultatet regulerer. Det universelle kommer til uttrykk i betegnelsen ”international style”.
Men noen vil si at dette er en pregløs, upersonlig og derfor umenneskelig arkitektur: ”Less is a bore!” (Venturi). Den gir ingen gjenkjennelighet og resulterer i rotløshet og antisosial atferd. Og gjøres det formålsrasjonelle til absolutt norm, kan den også kalles totalitær.
Det historiske: det spesielle
Modernitetens universelle menneske ble tidlig møtt med skepsis. Allerede den konservative revolusjonskritikeren Joseph de Maistre (1753–1821) uttalte: ”I løpet av mitt liv har jeg sett franskmenn, italienere, russere, og jeg vet til og med – takket være Montesquieu – at man kan være perser; men mennesket har jeg aldri møtt.”
Samme tanke finner vi hos Herder: å være menneske er å ha røtter, identitet. I arkitekturen får vi på 1800-tallet den romantiske historismen, som dyrker den partikulære tradisjon i ulike nasjonale/historiske varianter: nygotikk, nyrenessanse, orientalisme, nasjonalromatikk osv. Det menneskelige har et preg.
Idealet blir det spesielle, ikke det normale. Dette ser vi i romantikkens (og dagens!) fascinasjon av det gotiske, som i motsetning til det klassiske står for en streben ut over det nære/normale: mot det historiske bak oss, mot det guddommelige over oss, mot det mørke i/under oss – livets loft og kjeller.
Det postmoderne representerer også en kritikk av idealet om det universelle, rasjonelle menneske. I arkitekturen erstattes ”form follows function”-doktrinens pregløshet av en historisk referanserikdom – imidlertid løsrevet fra en meningsgivende ”stor fortelling”. Historien blir ikke en trygg havn der man finner sin forankring – men et gigantisk marked hvor man finner staffasje for stadig å skape seg på nytt. Og når en søyle plasseres som dekor, uten bærefunksjon – er det da et tragisk meningstap, eller en lek som forløser det menneskelige, jf. dannelseshumanismens ideal om frihet fra nyttetvang?[9]
Både i arkitektur og etikk får vi ellers et fokus på kontekst: bygninger tilpasset lokale særpreg og tradisjoner, og kommunitaristisk og kontekstuell etikk med vekt på tilhørighet framfor universalitet.
Identitet som dreper?
Dermed har vi fått fram tre hovedvarianter i nytidig arkitektur: historismen (tradisjon som spesiell, lokal), modernismen (universell, rasjonell) og klassisismen (tradisjon gjort universell). Vi ser at arkitektur-brytningene matcher en høyaktuell brytning i spørsmålet om menneskelig identitet: kulturtradisjon vs. universalitet.
Filosofen Luc Ferry, fransk undervisningsminister 2002-04 og iverksetter av det omstridte forbudet mot religiøse symboler/plagg i skolen, holdt for et år siden et foredrag i Oslo der han begrunnet forbudet og satte det inn i en filosofisk kontekst. Frankrike hadde opplevd tiltakende etnisk/religiøst motivert vold i skolen; elevene stilte opp med klær og gjenstander som bandt dem til en gruppe – jøder, kristne, muslimer – og markerte avstand fra de andre. Forbudet medførte kritikk for menneskerettighetsbrudd (også Human-Etisk Forbund sendte en protest til den franske statsministeren), men førte ifølge Ferry til at volden avtok markant.
Ferrys poeng var at elevene identifiserte seg med sin religiøse tilhørighet på en slik måte at de så hverandre som grupperepresentanter heller enn mennesker, og at symbolbruken styrket motsetningene. Forbudet gjorde det vanskeligere for dem å dekke seg bak en gruppeidentitet, lettere å anerkjenne hverandre som individer.
Luc Ferrys filosofiske referanse var nettopp motsetningen mellom de Maistres romantisk-partikulære menneskesyn og den franske revolusjonens universalisme. I den norske flerkulturelle skolen har identitet vært sett som forutsetning for dialog (jf. KRL-faget), kanskje med fare for at tradisjonelle ”etniske” og religiøse identiteter er blitt overbetont på bekostning av trekk som går på tvers av disse. I boka Identitet som dreper påpeker den libanesisk-franske forfatteren Amin Maalouf at vi har mange parallelle identiteter, og hvilke som aksentueres bestemmes ofte av at de trues.[10]
Humanisme handler om å definere mennesket, for å sikre dets verdighet og livsoppfyllelse. Vekt på kontekst kan bety både trygghet og tvang, manglende kontekst både frihet og rotløshet. Og både partikulære og universelle forståelsesformer kan perverteres til det totalitære – humanismens motpol.
Arkitektur, distanse, toleranse
For ungdom betyr stilmarkører mye. Man viser gruppetilhørighet gjennom klær, musikk osv. Det kan virke udramatisk i forhold til religiøs og etnisk identitet, men er alvorlig nok for den som ikke henger med.
Ungdom er fortrolig med å se. Arkitektur kan være et ”ufarlig” emne fordi det ikke er oppbrukt i identitetskamp. Det et felt man kan nærme seg som felles referanse og samtidig markere seg individuelt i forhold til: Hva liker du, hvorfor ikke, hva minner dette deg om? Hva er norsk, hva er sært; hva er nyttig, hva er stilig uansett?
Distanse kan fremme toleranse. Å studere arkitektur vil alltid kreve, bokstavelig talt, at man tar et skritt tilbake. Personlig synsing er legitimt, også samtale basert på synsing (estetisk bedømmelse er ikke hevet over dette) – men må brytes mot kunnskap: Var det slik de tenkte, var det derfor de bygde slik? Var det dette som påvirket dem? Er det derfor det likner?
Arkitekturstudiet har egenverdi og skal ikke reduseres til et øvingsfelt for etikk og livssyn. Men kanskje vi nettopp lar arkitekturen komme til orde når vi arbeider med den i en ideologisk kontekst.
Arkitekturen kan knyttes til sentrale posisjoner i etikk- og livssynsdebatten, ikke minst når det gjelder humanismen: Er det menneskelige noe felles eller kulturspesifikt? Kan vi kreve felles respekt for det særegne? Er det greit å ikke like? – Slik får vi erfaring i å håndtere spørsmål om forholdet mellom normativitet og fremmedhet, mellom det tilfeldige og det vesentlige, synsing og kunnskap.
Men vi må også spørre om det er viktige sider av humanismen vi ikke får tak i gjennom arkitekturen. Ikke minst ved å spørre slik skjerper vi bevisstheten om hva humanisme kan være.
Noter
1) Publisert i Religion og Livssyn 4/06. Artikkelen er en kortversjon av foredraget ”Arkitektur som innfallsport til livssynsundervisningen”, KRL- nettverkets fagutviklingskonferanse, Høgskolen i Hedmark 09. –10.11.06.
2) Se Grete Swensen: Moderne, men avleggs? Foreningers byggevirksomhet i formativt perspektiv 1870–1940, Oslo 1997. Jf. også historien om Indremisjonsselskapets hovedkvarter, der man valgte en modernistisk arkitekt til å tegne bygget som skulle bli bedehuskulturens høyborg i hovedstaden. Jeg skriver mer om dette i artikkelen «Ove Bangs bygg – Ole Hallesbys hus. Arkitektur og ideologi i Staffeldts gate 4», i Asbjørn Aarnes og Ole Andreas Bjerkeset (red.): Gjensyn med Hallesby, Oslo 2002.
3) Gjengitt etter Staffan Källström: Framtidens katedral. Medeltidsdröm och utopisk modernism, Sth. 2000, s. 162-220.
4) Dag T. Andersson:”’En vesentlig del av landskapet’. John Ruskin om arkitekturens formbegrep”, Agora 1-2/04.
5) Kristin Gjesdahl: “Ånd i masse og materie. Hegel om arkitektur og om tankens arkitektoniske prinsipper”, Agora 1-2/04.
6) A.H. Winsnes i anmeldelse av Peter Rokseths avhandling om den franske tragedie, Dagbladet 07.12.28.
7) En grundig framstilling av utviklingen gir Fil Hearn: Ideas that shaped buildings, Cambridge, Mass. 2003.
8) Christian Norberg-Schulz: «Den evige klassisisme», Byggekunst 3/88.
9) Det postmoderne i arkitekturen er ellers tilbakelagt til fordel for nye varianter av modernitet; jeg går ikke videre med dette her.
10) Amin Maalouf: Identitet som dreper, Oslo 1999. Overbetoning av henholdsvis etnisk og religiøs identitet blir også drøftet i Thomas Hylland Eriksen og Torunn Arntsen Sørheim: Kulturforskjeller i praksis, Oslo 2003, s. 100, og Oddbjørn Leirvik: Islam og kristendom, Oslo 2006, s. 108-109.
|
