|
|
Jehovas vitner Geir Winje, Førstelektor, Høgskolen i Vestfold, 2004/1997 Innledning
Jehovas vitner oppstod i kristne miljøer mot slutten av 1800-tallet i
USA. Dommedagsforventninger knyttet til tolkinger av særlig Johannes'
åpenbaring førte til at Carles T Russell fra 1879 utga tidsskriftet
Vakttårnet, som både argumenterte for og gjennomførte en
fundamentalistisk bibeltolking. Vitnene har gjennom historien opplevd mange
kontroverser på grunn av sitt særegne og konsekvente bibelsyn og sine
utradisjonelle metoder. Etter 1914, da de siste tider etter Jehovas vitners
syn tok til, overtok J F Rutherford ledelsen i Vakttårnets bibel- og
traktatselskap, som under ham opplevde en voldsom vekst, blant annet fordi
moderne massemedia ble tatt i bruk.
I verdensmålestokk er Jehovas vitner en stor og velsmurt organisasjon,
med over 5,4 millioner medlemmer i over 200 land, ifølge egne opplysninger.
(Tallet er noe lavere ifølge andre kilder.) Virksomheten er særlig basert på
drift av store trykkerier, men de arrangerer også store årlige stevner,
ukentlige foredrag og bibelstudier i mindre grupper, organiserte
dør-til-dør-besøk og mye annet. I Norge har vitnene vært aktive siden
århundreskiftet, og har i dag ca 15 000 medlemmer fordelt på 177 menigheter.
Jehovas Vitners organisasjon er sterkt sentralisert, og kan på noen måter
minne mer om en multinasjonal (dog ikke-kommersiell) bedrift enn et
tradisjonelt kirkesamfunn. Et styrende råd leder hovedkontoret i Brooklyn,
New York, og rådsmedlemmene sitter også i alle utvalgene som leder de ulike
sidene av virksomheten. Cirka 100 avdelingskontorer rundt i verden sørger
for at organisasjonen fungerer, og et system av tilsynsmenn gjør at
menighetene hele tiden følger den.
Bibelen som basis
I større grad enn i tradisjonell
kristendom er Bibelen, og den alene, grunnsteinen i Jehovas Vitners lære
og virkelighetsoppfatning (se oversikt over sentrale læresetninger
og bibelsteder nedenfor). Det hele begynte som en bibelstudium-bevegelse,
og nettopp bibelstudiene ledet til dannelsen av en konfesjon som verken
vil eller kan kalles regnes som en del av den tradisjonelle kristenheten.
Hovedforskjellen mellom Jehovas vitner og de andre kirkesamfunnene ligger
i bibelsynet: Jehovas vitner lærer at Bibelen er "Guds ord"
i bokstavelig forstand, og at de oldkirkelige dogmene, ble utviklet noen
hundre år senere enn Det nye testamentet, derfor ikke er sanne. Disse
dogmene slår fast at Gud er treenig og at Jesus er sann Gud og sant menneske,
noe Jehovas vitner altså ikke tror.
Jesus er likevel "Guds sønn", men dette betyr at han er "av guddoms art"
og den første Gud skapte - altså ikke Gud selv, slik de kristne dogmene
hevder. Jesu død er det offeret som var nødvendig for å frelse menneskene,
og som gjør det mulig å tilhøre Guds rike allerede nå, selv om dette riket
ennå ikke har makten i verden.
Den viktigste aktiviteten i Jehovas vitner er - ved siden av forkynnelsen
- nettopp bibelstudiene. På søndagsmøtene holdes fordrag om bibelske temaer,
basert på disposisjoner fra sentralt hold. Noen kvelder i uken arrangeres
også bibelstudium og "tjenesteskole", der en trener på samtaleteknikk og
argumentasjon basert på Bibelen. I tillegg møtes vitnene i private hjem og
leser i Bibelen sammen. Dette er å betrakte som menighetens grunnleggende
aktiviteter.
Bibelen brukes i stor grad som sannhetsvitne, både når det gjelder etikk,
menighetsliv, virkelighets- og historieforståelse: Ved hjelp av en nitidig
bibelgransking har en regnet ut at menneskene ble skapt for ca 6000 år
siden, og at de siste tider som sagt tok til i 1914. Bibelen har status som
en sann bok, også når den kommer inn på naturvitenskapelige spørsmål. Et
annet eksempel på denne bibeltolkingen er at Jehovas vitner gjør et poeng av
at Jesus ifølge grunnteksten ikke døde på et kors, men på et tre eller en
pæl (jf Gal 3, 13). I det følgende vil vi se nærmere på noen av de viktigste
konsekvensene av vitnenes bibeltolking.
Gud Jehova
Bibelen er altså korrekt i vitenskapelig forstand, selv om enkelte
partier ifølge vitnene skal tolkes symbolsk. Dette har ført til en særlig
markering av "merkesaker", for eksempel at Gud har et navn; Jehova
(jf 2. Mos 3, 14f). Det hebraiske skriftspråket var opprinnelig et
konsonantspråk, så usikkerheten er til stede når det gjelder de
vokalene som hører med i "gudsnavnet" JHVH. De fleste forskere i dag heller
likevel til formen "Jahve".
Poenget er imidlertid ikke om Gud heter Jehova eller ikke, men den
lydigheten mot Gud som uttrykkes når en bruker det navnet Bibelen
foreskriver. "La ditt navn holdes hellig" heter det jo i Fader vår (Matt 6,
9). På mange måter har spørsmålet om Guds navn fått en symbolsk betydning:
Jehovas vitner bruker Guds navn, og ikke en tittel, blant annet som et
uttrykk for den personlige nærheten til Gud.
Satans herredømme over verden
Jehovas vitner tar også bibeltekstene om Satan bokstavelig. Særlig
Johannesevangeliet, Johannes' brev og Johannes' åpenbaring inneholder
skriftsteder som poengterer at Satan hersker over verden, og konsekvensen av
dette blir selvsagt at en skal leve atskilt fra verden. I praksis
deltar en ikke i typiske verdslige aktiviteter. Fødselsdager og
nasjonaldager oppfattes som brudd med Guds vilje, fordi det dreier seg om å
"dyrke" mennesker og nasjoner. Samtidig slås det fast at de lovene i verden
som ikke bryter med Guds lov, skal følges.
Det er særlig på to områder i samfunnslivet Jehovas vitner glimrer med
sitt fravær: I det politiske liv og i militæret. I Norge har heller ikke
siviltjeneste vært akseptert, fordi man som sivilarbeider vil stå under
militær kommando i en krigssituasjon. På dette området er det imidlertid
foretatt en justering. Siden siviltjenesten praktiseres svært forskjellig
fra land til land, er det opp til den enkelte å finne en akseptabel løsning
på problemet.
Heller ikke på dette området er hovedsaken hva som er lov og ikke
lov. Det viktigste er for vitnene å ta konsekvensene av prinsippet om at
Guds lov står over verdens lover. Jehovas vitner tilhører et annet rike:
Guds rike.
Guds herredømme og de siste tider
I Guds rike gjelder Guds lov, og denne loven finnes i Bibelen.
Guds rike er nå på "forberedelsesstadiet". Med Jesus kom de siste tider for
den jødiske ordning, som ble avsluttet med Jerusalems fall i år 70. De siste
tider i vår tidsalder begynte altså i 1914. Denne tidsalderen skal snart
avsluttes, og en helt ny tidsalder vil begynne. Ifølge tolkingen av
Johannes' åpenbaring, Daniels bok og andre apokalyptiske bibeltekster, skal
kampen mellom Satans rike (verden) og Guds rike kulminere i en krig ("
Harmageddon-krigen", jf f eks Åpb 16, 14). Deretter skal Gud innsette "en
himmelsk regjering" med 144 000 medlemmer, og herske over en ny verden (se
Åpb 14.1-4).
Mange kirkesamfunn tolker skriftstedene om dommedag og de siste tider mer
symbolsk enn Jehovas vitner, som også i denne sammenhengen leser Bibelen
svært bokstavelig: Det er snakk om en reell krig og en reell regjering. De
144 000 regjeringsmedlemmene skal "til himmelen", altså tre inn i en annen
dimensjon, men "den nye jord" skal både geografisk og historisk opprettes
her, og befolkes av alle mennesker som finnes verdige til evig
liv (se Åpb 7, 9).
Guds herredømme skal altså realiseres fullt ut etter
Harmageddon-krigen, og Jehovas vitner vitner nettopp om dette. De har
gått i Guds tjeneste, og er på den fremtidige seierherrens side. Mange
detaljer om den nye regjeringens ordninger er allerede kjent, fordi de er
åpenbart i Bibelen. For eksempel vet Jehovas vitner allerede nå at jorden
ikke skal avfolkes og at mennesker ikke skal dømmes til helvete.
Helvete er tvert imot en oversettelse av Gehenna (et sted utenfor
Jerusalem, der søppelbålene brant), og brukes om det stedet der Satan og
hans demoner skal kastes og til sist utslettes. De menneskene som ikke får
evig liv vil derimot oppleve evig tilintetgjørelse ("den annen død") (se f
eks Matt 25, 41 og Åpb 20, 13f). Nesten alle som har dødd gjennom historiens
løp, skal vekkes opp fra de døde, og dømmes: De som Gud godkjenner skal få
evig liv, de som har gjort ondt skal utslettes.
Til tross for læren om evig utslettelse, er det viktig å få fram at
Jehovas vitner har håp for fremtiden, på grunn av forventningen om et
jordisk paradis.
Menighetsliv
Også når det gjelder kristne skikker og ritualer, er Jehovas vitner svært
konsekvente. De følger Bibelens beskrivelser av menighetsordningen fra den
første kristne tid. Det å studere Bibelen er som nevnt den
grunnleggende aktiviteten. Ingen presteklasse med egne rettigheter og
sakramental funksjon skal skilles ut i menigheten, en følger derimot
prinsippet om "eldstebrødre" (se f eks Matt 23, 8 og Tit 1, 5).
I tråd med baptistisk bibeltolking er voksendåp ved full neddukking en
selvfølge, og flere andre forhold begrunnes med bibelvers: Bønnene rettes
direkte til "Gud Jehova" i Jesu navn (1. Tim 2, 5), forsamlingshuset
("Rikets sal") er uten utsmykning (2. Mos 20, 4-5), og sabbatsbudet anses
som ugyldig (Gal 4, 9-11). En annen skikk som er svært omdiskutert begrunnes
blant annet i 1. Johannesbrev kapittel 3: Dersom noen praktiserer synd, og
ikke vil forandre seg tross gjentatte samtaler, skal de støtes ut av
menigheten.
På et møte i Rikets sal er det særlig tre aktiviteter som finner sted:
Den viktigste er selvsagt bibellesing og -tolking. Tolkingen framkommer i
dagens preken, som gjerne er et foredrag basert på en disposisjon fra
hovedkontoret i Brooklyn. Dessuten er det, som i andre konfesjoner, viktig
med både sang og bønn. Like viktig som de åpne møtene, er
bibelstudiegruppene i hjemmene og "tjenesteskolene" der en får veiledning i
samtaleteknikk og lignende.
Etikk
Også den personlige moral og etikk forankres i Bibelen. Gjennom
bibelstudier og tidsskrifter ledes vitnene til å fokusere på det som anses
som viktigst. Moralen kan karakteriseres som en "endetidsmoral": Man lever i
vissheten om at "enden er nær", og det er viktig å markere at en tilhører
den alternative bevegelsen som vitner om at Gud snart oppretter sitt rike.
Et vitne står altså fram og vitner om sannheten, og dette settes i
sammenheng med evangelienes beretning om hvordan Jesus sendte ut sine
disipler to og to. Derfor er husbesøk viktige, både for å forkynne frelse,
for å vitne om både det som har skjedd og det som skal skje, og for å
tilby gratis bibelkurs.
Ellers kan vitnenes moral og etikk karakteriseres som puritansk - en
følger Bibelens påbud og forbud så langt det er mulig. Årsakene til dette
ligger som tidligere nevnt forankret i bibelsynet, men også i det faktum at
vitnene mener seg å representere det framtidige Gudsriket. De følger derfor
Gudsrikets etikk, i kontrast til denne verdens etikk.
Et bibelsk forbud som har ført til en svært særegen regel, finner vi i 3.
Mos 17, 14: "Dere må ikke spise blodet av noen skapning, for blodet er livet
i hver skapning. Den som spiser det, skal utryddes." Dette tolker Jehovas
vitner som et generelt forbud mot å føre blod inn i kroppen, og tolker
Apostlenes gjerninger 15.28ff som en gjentagelse av dette budet. Det gjøres
mye arbeid for å kombinere dette forbudet mot blodoverføring med et
akseptabelt forhold til sykehus, leger og ikke minst myndighetene i de
enkelte land. Blant annet arbeides det med informasjon om kunstige
bloderstatninger, blodstoppende midler og lignende.
Jehovas vitner i dag
Siden opprettelsen av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap på 1880-tallet
har Jehovas vitner gjennomgått mange forandringer. Nye oversettelser av
grunnteksten, arkeologiske funn og andre faktorer bidrar til at
Vakttårnet av og til går ut med nye tolkninger av læren. Ulike ledere
har dessuten lagt vekt på ulike sider ved virksomheten, og den relativt
harde konfrontasjonslinjen fra bevegelsens tidligere tider har nok myknet
noe i våre dager. Lojalitet innad i bevegelsen er viktig, og kritiske
synspunkter har ikke alltid blitt akseptert fra medlemmene. Bare
utenforstående og avhoppere har framført offentlig kritikk.
De siste årene har for øvrig Jehovas vitner gått ut med mye informasjon
til skoler og andre samfunnsinstitusjoner. De ønsker gjensidig respekt og et
visst samarbeid mellom vitnene og det øvrige samfunnet, og det er derfor
viktig at både lære og etikk blir forklart på en måte som hindrer unødige
misforståelser, ikke minst av hensyn til barna.
Menneskesyn
Jehovas vitner oppfatter mennesket som aktør i et stort drama som nærmer
seg sin siste fase, nemlig den endelige kampen som skal finne sted mellom
Gud (Jehova) og Satan. I tråd med vanlig kristen oppfatning er mennesket
skapt av Gud, og skapt til å ha samfunn med Gud i all evighet. Men på grunn
av Adam og Evas synd er mennesket blitt dødelig. Det at Jehova skal opprette
sitt Gudsrike, innebærer at nesten alle mennesker skal gjenoppstå, og de som
har tatt imot frelsen skal leve evig her på jorden.
For å få evig liv må mennesket akseptere Guds herredømme allerede nå, noe
som innebærer at en vitner for Gud. I praksis betyr dette gjerne at en blir
medlem og døpes som voksen i Jehovas vitner, lærer Guds vilje å kjenne
gjennom Vakttårnets bibelstudier, og forsøker å holde Guds bud. Ved å
være lydig på denne måten, gjengjelder en den kjærligheten Gud viste
mennesket da Jesus ofret seg som en løsepenge for menneskene.
Mennesket er altså ikke noe guddommelig vesen, men en skapning.
Jehovas vitner tar sterk avstand fra alle religiøse retninger som på noen
som helst måte tilskriver mennesket en "evig sjel", "guddommelig gnist"
eller lignende. Tvert imot advares medlemmene mot alle former for religiøst
svermeri eller organisert samarbeid med andre religioner. Hele verden, også
religionene, ligger nemlig under Satans herredømme. Likevel har Gud gitt
mennesket frihet til å velge, defor har også Jehovas vitner alltid kjempet
for religionsfrihet. Det er særlig ett valg som er avgjørende for fremtiden:
Vil mennesket følge Jehovas lover, slik de er nedfelt i Bibelen, eller
verdens skikker, som er inspirert av Satan.
Hva Jehovas vitner tror
(ingen trosbekjennelse, men noen sentrale bibelsteder ordnet etter
temaer) |
| Læresetninger |
Bibelsk begrunnelse |
| Bibelen er Guds ord og inneholder sannheten |
2 Tim 3:16,17, Joh 17:17 |
| Guds navn er Jehova (også uttalt Jahve) |
2 Mos 3:14,15 |
| Kristus er Guds sønn og underordnet Gud |
Matt 3:17, Joh 8:42, 14:28, 20:17, 1. Kor 11:3, 15:28 |
| Kristus var den første Gud skapte |
Kol 1:15, Åp 3:14 |
| Kristus døde på et tre (en pæl), ikke på
et kors |
Gal 3:13, Apg 5:30 |
| Kristi menneskeliv ble betalt som en løsepenge for lydige
mennesker |
Matt 20:28, 1 Tim 2:5, Tit 2.14 |
| Kristi ene offer var tilstrekkelig |
Rom 6:10, Hebr 9:25-28 |
| Kristus ble oppreist fra de døde som en udødelig ånd |
1 Kor 15:45, 1 Pet 3:18, Rom 6:9 |
| Kristi nærvær er i ånden |
Joh 14:19, Matt 24:3, Sal 110:1,2 |
| Guds rike ved Kristus skal innføre fred på jorden og
styre med rettferdighet |
Jes 9:6,7, 11:1-5, Dan 7:13,14 |
| Riket skal innføre ideelle livsforhold på jorden |
Sal 72:1-4, Åp 7:9,10,13-17, 21:3,4 |
| Jorden vil aldri ble ødelagt eller avfolket |
Sal 104:5, Jes 45:18, Sal 78:69 |
| Gud skal ødelegge den nåværende tingenes ordning
i Harmageddon |
Åp 16:14,16, Sef 3:8, Dan 2:44, Jes 34:2 |
| De onde vil bli utslettet for bestandig |
Matt 25:41-46, 2 Tess 1:6-9 |
| De som Gud godkjenner, vil få evig liv |
Joh 3:16, 10:27,28, 17:3 |
| Det er bare én vei som fører til livet |
Matt 7:13,14, Ef 4:4,5 |
| Vi lever nå i "endens tid" |
Matt 24:3-14, 2 Tim 3:1-5, Luk 17:26-30 |
| Menneskene dør på grunn av Adams synd |
Rom 5:12, 6:23 |
| Menneskesjelen slutter å eksistere ved døden |
Jak 5:20, Esek 18:4, Sal 146:4, Joh 11:11-14 |
| Dødsriket er et hvilested |
Fork 9:10, Sal 6:6, Job 14:13 |
| Helvete er ikke et pinested, men står for evig utslettelse |
Matt 10:28, Åp 20:13,14 |
| Håpet for de døde er en oppstandelse |
1 Kor 15:20-22, Joh 5:28,29 |
| Den adamittiske død vil opphøre |
1 Kor 15:26, Åp 21:4, Jes 25:8 |
| Bare en liten hjord på 144 000 kommer til himmelen for å
herske sammen med Kristus |
Luk 12:32, Åp 14:1,3, Åp 5:9,10 |
| De 144 000 blir født på ny som åndelige sønner
av Gud |
1 Pet 1:23, Joh 3:3, Åp 7:3,4 |
| Den nye pakt er inngått med det åndelige Israel |
Jer 31:31, Hebr 8:10-13 |
| Menigheten er bygd på Kristus |
Ef 2:20, Jes 28:16, Matt 21:42 |
| Bønner skal rettes direkte til Jehova gjennom Kristus |
Joh 14:6,13,14, 1 Tim 2:5 |
| Bilder og statuer har ingen plass i tilbedelsen |
2 Mos 20:4,5, 1 Kor 10:14 |
| En kristen må sky spiritisme |
5 Mos 18:10-12, Gal 5:19-21 |
| Satan er verdens usynlige hersker |
1 Joh 5:19, 2 Kor 4:4, Joh 12:31 |
| En kristen kan ikke delta i felleskirkelige bevegelser |
2 Kor 6:14-17, 11:13-15, Gal 5:9 |
| En kristen må holde seg atskilt fra verden |
Jak 4:4, 1 Joh 2:15, Joh 15:19, 17:16 |
| Verdslige lover som ikke er i strid med Guds lover, må adlydes |
Matt 22:20,21, 1 Pet 2:12, 4:15 |
| Det er i strid med Guds lover å føre blod inn i kroppen,
enten gjennom munnen eller gjennom årene |
1 Mos 9:3,4, 3 Mos 17:14, Apg 15:28,29 |
| Bibelens morallover må adlydes |
1 Kor 6:9,10, Hebr 13:4, 1 Tim 3:2 |
| Sabbatsbudet ble gitt utelukkende til jødene og ble opphevet
sammen med Moseloven |
5 Mos 5:15, 2 Mos 31:13, Rom 10:4, Gal 4:9,10, Kol 2:16,17 |
| De kristne skal ikke ha en spesiell presteklasse eller bruke spesielle
titler |
Matt 23:8-12, 20:25-27, Job 32:21,22 |
| Mennesket er ikke blitt til ved utvikling, men ved skapelse |
Jes 45:12, 1 Mos 1:27 |
| Ved sin tjeneste for Gud var Kristus et eksempel for oss |
1 Pet 2:21, Hebr 10:17, Joh 4:34, 6:38 |
| Dåp ved full nedsenkning i vann er et symbol på innvielse |
Mark 1:9,10, Joh 3:23, Apg 19:4,5 |
| De kristne må offentlig vitne om bibelens sannheter |
Rom 10:10, Hebr 13:15, Jes 43:10-12 |
Et medlem uttaler seg
Jeg husker da jeg var 14 år i 1955 og skulle gå til konfirmasjon. Jeg
hadde alltid vært interessert i kristendommen, og hadde mange spørsmål å
komme med, men presten satte oss til å lære salmevers. Etter to ganger
sluttet jeg. Jeg kjøpte meg en sykkel og begynte å dra til Holmestrand på
møter hos Jehovas vitner. Og her fikk jeg alltid svar - fra Bibelen. Jeg ble
en del av miljøet, og våren 1956 ble jeg døpt. Siden har det egentlig bare
gått én vei.
En av de viktigste sakene for meg gjaldt nok helvete. Da farfaren min
døde - og han var et godt menneske - ble det mye snakk om dette med helvete
og fortapelse. Jeg var også på noen møter hos pinsevennene. Da jeg forsto at
det vanlige synet på helvete ikke stemte med Bibelens lære, ble jeg på en
måte lettet.
En annen ting som opptok meg, og opptar meg fremdeles, er dette med
krigen og kirkens forhold til militæret. Når kirken godtar militærtjeneste
og krig, oppfatter jeg det som unnfallenhet. For meg er det viktig å høre
til i Jehovas vitner blant annet fordi vi tar konsekvensen av Bibelens ord
om at vi ikke skal drepe.
Johan Borge, Tønsberg menighet
På nettet
...er det mange hjemmesider som tar for seg Jehovas Vitner. Mange av dem
er svært kritiske, mens andre er sympatiske.
Jehovas Vitners
offisielle hjemmeside i Norge er et naturlig startsted. Det er for øvrig
skrevet flere relativt saklige artikler om Jehovas vitner etter at KRL ble
innført som nytt fag i skolen - se f eks Winje: Fra bønn til magi,
(1999), Sødal: Barn med ulik tro (2001) eller Eidhamar: Religioner
og livssyn (2004 - alle på Høyskoleforlaget).
|
