|
Hva er moderne satanisme? Geir Winje, Førstelektor ved Høgskolen i Vestfold, 1997/2004 Moderne satanisme kan defineres som "Satandyrkelse" eller “ideologi
sentrert omkring Satan”, og det neste spørsmålet blir da: Hva eller hvem er
Satan? Ulike satanister vil svare forskjellig på dette, og vi kan grovt dele
moderne Satan-definisjoner i tre grupper:
1. For det første vil enkelte satanister hevde at Satan er en person,
beskrevet i Bibelen og andre kilder, en person som eksisterer og er virksom,
en person med stor makt. Slike Satan-definisjoner avviker i prinsippet lite
fra fundamentalistiske kristnes syn på Satan eller Anti-Krist. I et av sine
tidligste intervjuer (lenge før fengselsoppholdet) sa for eksempel Varg
Vikernes at hans verdensbilde var sammenfallende med pinsevennenes
verdensbilde, men at beskrivelsen av maktforholdet mellom Gud og
djevel ikke var slik Bibelen hevder - snarere tvert imot.
Et lignende syn finner vi i mange tekster på album fra satanistiske
rockband (jf black metal og til dels death metal), for eksempel Massacre.
Mange tekster parafraserer Johannes Åpenbaring, men lar
dommedags-fortellingen ende med at Satan seirer i den siste striden. Denne
striden skildres i blodige bilder, inspirert av moderne skrekkfilm og
voldelig, apokalyptisk populærlitteratur og tegneserie. På mange måter er
dette Satanbildet i tråd med middelalderens Faust-myte (gjendiktet av Goethe
og andre): Satan finnes, han står imot den kristne Gud, han kan tilby sine
tjenere all verdens goder og nytelser - men han krever deres sjel til
gjengjeld.
2. For det andre finner vi en definisjon av Satan som i større grad anser
Bibelens Satanbilde som en misforståelse, men likevel regner med at han
finnes - som et åndsvesen. Denne ånden kan identifiseres med
navngitte guder og vesener fra ulike mytologier, for eksempel Lucifer fra
jødisk eller Set fra egyptisk mytologi. En slik måte å "lese" Åpenbaringens
Satanfigur inn i andre mytologier på, er i tråd med andre okkulte retningers
praksis med å identifisere ulike guder og gudinner med hverandre, på tvers
av religionshistoriske skiller. I Norge har vi for eksempel en stor gruppe
satanister som også regner seg som odinister, selv om andre
åsatru-tilhengere oppfatter de norrøne gudene som representanter for en
slags før-kristen humanisme. Andre setter likhetstegn mellom Satan og
naturguden Pan (med geitefot og horn) som kan minne om Gamle-Erik i norske
folkeeventyr.
Dette synet på Satan er helt klart mer (post)moderne enn det førstnevnte.
Satanfiguren kan tolkes mer uavhengig av den kristne tradisjon, og en kan
lettere lese sine egne moderne verdier inn i ulike myter. En toneangivende
representant for en slik tilnærming til Satanmyten i vårt århundre er
Aleister Crowley, som i deler av sin litterære produksjon parallelliserer
Satan med andre mytologiske skikkelser. Disse parallellene har ført til en
evigvarende debatt: Var Crowley egentlig en satanist? Tolket han Satan inn i
andre skikkelser eller motsatt? Uansett kan et slikt syn på Satan minne om
den tredje gruppen:
3. Satan kan forstås som et prinsipp, en grunnleggende kraft, og
ikke en person. En slik tolkning er inspirert av moderne dybdepsykologi, og
mange satanister henviser til Carl Gustav Jungs lære om arketypene
eller Sigmund Freuds lære om id når dette synet skal forklares. Når
Satan ikke er noen objektiv figur, men en psykisk kraft eller et slags
menneskelig personlighetstrekk, spiller det egentlig ikke så stor rolle hva
han heter, eller hvordan han tilbes eller dyrkes. I denne formen for
satanisme vil ritualmagi være mer realistisk enn for eksempel bønn.
Hensikten med ritualmagi er å arbeide med seg selv gjennom rituell praksis,
ikke å henvende seg til en "utenforstående" guddom eller kraft (selv om
guder og krefter kan påkalles i ritualet).
En representant for denne formen for satanisme er Anton LaVey, som
grunnla Satankirken i San Fransisco i 1966. Han hevder i enkelte av sine
bøker at Satan ikke finnes, men må forstås som et symbol for de mørke
kreftene i menneskesinnet. Disse kreftene er "mørke" fordi de i vår kristne
kultur er undertrykket - målet med satanismen er å frigjøre dem.
LaVeys mest kjente definisjon av Satan (fra Satans Bibel) er i ni
ledd, og lyder som følger:
Satan representerer:
1 Nytelse i stedet for avholdenhet
2 Vitalitet i stedet for åndelige drømmer [d e religiøse lykke- og
frelsesforestillinger]
3 Fordomsfri kunnskap i stedet for hyklersk selvbedrag
4 Godhet mot de som fortjener det i stedet for å sløse kjærlighet til
utakknemlige
5 Hevn i stedet for å vende det andre kinnet til
6 Ansvarlighet for de ansvarlige i stedet for å bry seg om "psykiske
vampyrer" [d e for eksempel "svake mennesker" som tiltrekkes av kristne
miljøer for å få hjelp og støtte]
7 Mennesket er et vanlig dyr - bedre eller verre enn andre dyr - som
på grunn av sine evner og muligheter er blitt det mest fordervede av alle
dyr
8 Alle de såkalte "synder", fordi de leder til fysisk, mental eller
følelsesmessig tilfredsstillelse
9 Satan har alltid vært kirkens beste venn, fordi han har sørget for
at den har hatt noe å drive med
Som disse punktene viser, definerer LaVey Satan som menneskelige
egenskaper, diamentralt motsatte av de den kristne kirke hevder å fremelske.
I tråd med en popularisert og kanskje misforstått darwinisme eller
freudianisme fremmer han et menneskesyn som for mange kan virke mer
realistisk enn kristendommens og andre tradisjonelle religioners.
Disse tre gruppene av Satandefinisjoner er selvsagt for skjematiske til å
fange opp alle de varianter av satanisme som har blitt lansert de siste
tiårene, men de kan være egnet som en struktur når satanismen skal
presenteres for elever og andre som ikke kjenner til den. I det følgende vil
jeg i hovedsak basere meg på Anton LaVeys versjon av satanismen, men likevel
peke på andre varianter når det er påkrevet.
Jeg velger LaVeys satanisme fordi den har vært toneangivende i media,
fordi LaVeys bøker har vært allment tilgjengelige, og fordi Church of
Satan er en "offisiell kirke" med medlemslister og få eller ingen
lovbrudd på samvittigheten. Dessuten har denne formen for satanisme
inspirert mange av dagens satanister, selv om mer radikale grupper hevder at
LaVeys versjon er uforpliktende og opererer med ritualer som krever for lite
av deltagerne - hvis målet virkelig er å frigjøre de mørke kreftene.
En siste årsak til å la "Satankirken" representere moderne satanisme, er at
den - som LaVeys ni punkter viser - på mange måter er en moderne
religion eller livssyn.
Satankult
For mange ungdommer kan en satanistisk rite virke spennende og
grensesprengende, på samme måte som for eksempel spiritisme. Ser vi på den
"seriøse" satanistiske kulten, er det særlig snakk om to typer riter: Svart
messe og magi.
En svart messe er enkelt sagt en parodi på en kristen
gudstjeneste. Dette kan foregå på mange måter, men poenget er å sette det
hele på hodet, å gjøre alt omvendt. Det vil si at en i en "bakvendt" katolsk
messe erstatter nattverden med et blasfemisk måltid for å distansere eller
frigjøre seg fra det kristne sakramentet. En kan også erstatte kommunionen
med for eksempel en "seksuell kommunion" (samleie) for å markere en - i egne
øyne - positiv forening mellom mann og kvinne. I stedet for en ydmyk
trosbekjennelse, kan en gjennomføre en stolt syndsbekjennelse. I
stedet for Fadervår kan en be en bønn til den motsatte guden (Satan) om de
motsatte verdiene, eller en kan fremføre en blasfemisk bønn. I stedet for
kristne salmer kan en synge blasfemiske salmer eller hymner til Satan. Osv.
Poenget med blasfemi er at det virker frigjørende: En kan lettere
neglisjere kristne verdier og forestillinger hvis en bruker blasfemi til å
skape distanse til de verdiene som alle i vår kulturkrets faktisk har vokst
opp med. Ikke før en kan le og gjøre narr av kristendommen, er en fri fra
den. Den har et sterkere grep om oss enn vi er klar over, så det trengs
sterke virkemidler om en vil oppnå denne friheten.
Det finnes ikke noe fast opplegg for svarte messer, selv om mange bøker
og hjemmesider på Internett foreslår visse ordninger. Kreative satanister
kan selv konstruere sine messer, og bare fantasien setter grenser for hvilke
virkemidler en kan ta i bruk. Dyre- og menneskeoffer nevnes ofte som
ekstreme eksempler på brudd med kristne tabuer, men mange satanistiske
grupper kvier seg for eller er lite interesserte i å gå over denne grensen,
særlig når det gjelder menneskeoffer. I prinsippet er dette likevel
mulige handlinger.
I tillegg til svart messe, er det særlig magi som anbefales i
satanistisk litteratur. Denne kan vi også dele i to typer: Svart magi og
ritualmagi. Med svart magi menes det lærebøkene kaller "primitiv magi",
likhets- eller delmagi, som utføres for å skade et offer. I Oslo finnes i
dag butikker der du kan kjøpe en "voodoo-dukke" til kroner 50 ("no needle in
the package"). Med ritualmagi menes rituelle handlinger som først og fremst
skal styrke deltagernes konsentrasjon og vilje. Selvsagt kan disse formene
for magi utføres samtidig, og ofte integreres de i de svarte messene.
De ritualmagiske metodene er inspirert av Aleister Crowley og andre
moderne okkultisters virksomhet. Et vesentlig poeng i Crowleys skrifter er
at magien bidrar til å avdekke og styrke magikerens "sanne vilje". I
satanistisk sammenheng er denne viljen gjerne definert som viljen til makt,
nytelse og andre "naturlige" menneskelige kvaliteter. På dette området
skiller dog en del satanister seg fra den store mengden. Mange arbeider
seriøst med å utvikle sin egen styrke, sin egen sanne natur eller sine egne
potensielle (naturlige eller overnaturlige) krefter. Enkelte ritualer
innebærer for eksempel uker og måneder i ensomhet, lite mat og krevende
konsentrasjonsøvelser, ikke ulikt det vi finner i ekstrem yoga. En av
årsakene til dette "østlige" preget er den påvikningen moderne satanisme har
mottatt fra personligheter som Madame Blavatsky og Crowley, som hentet mye
inspirasjon i for eksempel tantrismen (som i stor grad har blitt misforstått
i Vesten).
Det vanligste er likevel å utføre ritualene i grupper. LaVey beskriver i
sine bøker mange eksempler, blant annet det såkalte "hat-ritualet", der
deltagerne sammen konsentrerer seg om en person som en i gruppen hater, og
samler sin kollektive energi i en "stråle" av hat. Ved hjelp av sverd
eller andre rituelle hjelpemidler styres og forsterkes den psykiske
energien. En kan også bruke for eksempel dramatisering og musikk som
hjelpemidler i slike ritualer. I "hat-ritualet" finner vi elementer av både
"primitiv" magi, ritualmagi, gruppeterapi og psykodrama.
I tillegg til sverd kan alle slags hjelpemidler brukes, så sant de
hjelper deltagerne til å konsentrere seg: Rituelle klær og alter, seksuelle,
blasfemiske eller "omvendte" symboler, symboler på det dennesidige livet,
styrke, nytelse, hat og så videre. Noen eksempler er "opp-ned-korset", det
omvendte pentagrammet, ulike dyr (gjerne med horn; et symbol på maskulin
styrke), ild og blod. Avhengig av satandefinisjon kan også symboler fra
ulike religioner og mytologier trekkes inn, dersom det virker meningsfylt
for gruppen.
Moderne satankult bør altså forstås på bakgrunn av sin hensikt, og ikke
som fastlagte riter. Hensiktene er mange, men enkelte er åpenbare: En
kultisk handling bør bidra til å frigjøre deltageren fra tradisjonelle
kristne forestillinger, verdier og normer, så som ydmykhet, selvoppofrelse
og uselvisk kjærlighet. Handlingen bør styrke de motsatte egenskapene, og
hjelpe deltageren til å utvikle styrke. Denne styrken er nødvendig om en
skal kunne bryte med den kristne kulturs tabuer. Å velte en gravstøtte eller
brenne en kirke kan forstås som et slikt tabu-brudd, men kirkebrenning kan
også forstås som svart magi eller ritualmagi: Gjennom offerbålet overføres
energi.
Videre bør den kultiske handlingen bidra til å avdekke og styrke den
utøvendes "sanne" vilje. Ifølge mange satanister er dette en vilje til makt
(en muligens misforstått tolking av Nietzche). Dessuten kan den kultiske
handlingen bidra til å skade en fiende, selv om dette elementet er mindre
fremtredende i de mer sofistikerte kildene. Uansett bør en satanist - ifølge
LaVey - oppøve viljen til å skade sine fiender, da dette anses som en
naturlig og instinktiv vilje som ikke bør undertrykkes.
Satanistisk etikk
Anton LaVey lanserte mange slagord og prinsipper, også av etisk art. Hans
Lex Satanicus er en etisk kodeks som mange (men absolutt ikke alle)
følger:
1 Ikke si hva du mener eller gi råd hvis du ikke er spurt
2 Ikke del dine problemer med andre hvis du ikke er sikker på at de
vil høre om dem
3 Når du er i en annens hi skal du vise ham respekt. Hvis ikke, skal
du ikke besøke ham
4 Hvis en gjest i ditt hi plager deg skal du behandle ham ondt og uten
nåde
5 Ikke gjør seksuelle tilnærmelser hvis du ikke blir invitert til det
[direkte oversatt: ...hvis du ikke får "parringssignalet"]
6 Ikke ta noe som ikke tilhører deg, unntatt hvis det er en byrde som
den andre ber deg om å bli befridd fra
7 Anerkjenn magiens kraft hvis den har hjulpet deg til å innfri dine
ønsker. Hvis du fornekter magiens kraft etter å ha brukt den på en vellykket
måte, vil du miste alt du har vunnet
8 Ikke klag på noe du ikke behøver å lide under
9 Ikke skad små barn
10 Ikke drep ikke-menneskelige dyr, untatt hvis du angripes eller
trenger mat
11 Ikke bry andre når du beveger deg i åpent terreng. Hvis noen plager
deg, så be ham om å stoppe. Hvis han ikke stopper, så ødelegg ham
Satanistisk etikk kan forstås i lys av budene ovenfor. Ordvalget gir
assosiasjoner til dyreriket, ikke ulikt ordbruken i Desmond Morris'
populærvitenskapelig suksess Den nakne apen, som også kom på
60-tallet. Mange moderne mennesker kan nok underskrive på de fleste av disse
budene, muligens med unntak av nummer 7. Om vi her erstatter begrepet "magi"
med "virkemiddel", kan budet gjelde for eksempel pengenes kraft, som må sies
å være akseptert i moderne materialistiske samfunn. Lex Satanicus
viser hvordan satanismens etikk ligger nærmere folks hverdagsetikk enn for
eksempel etikken i Bergpreken.
Et stikkord er å følge sine lyster, men ikke på en slik måte at en
i neste omgang ødelegger seg selv. Satanister ønsker like lite som andre
mennesker å få aids eller dø av matforgiftning. Satanismen forkynner en
slags naturalistisk etikk, der det å leve etter sine lyster eller instinkter
er det eneste fornuftige. Vår intelligens har vi fått for å bruke,
hvilket betyr at vi kan kalkulere, planlegge, nyte med måte når det er
fordelaktig, men like fullt nyte uten skam.
Et annet stikkord er som nevnt å akseptere naturlige følelser og
drifter som hat, begjær og lignende. Disse følelsene er gjerne tabuisert
gjennom oppveksten i en kristen kultur. Også allment aksepterte følelser og
holdninger som glede, kjærlighet og respekt for andre er naturlige når de
får utfolde seg uhindret av kristendommens moralske begrensninger.
I enkelte grupper er det å spre frykt et "gode". En av årsakene
til dette ligger i en livstolking der kampen mot kristendommen og det
bestående samfunnet dominerer. Lignende tanker har vi i vårt århundre funnet
i ekstreme politiske ideologier både på høyre- og venstre-siden.
Det kan virke overraskende at mange seriøse satanister fremhever
disiplin som et etisk ideal. Men selvdisiplin er nødvendig både for å
gjennomføre krevende ritualer og når "den sanne viljen" skal dyrkes frem. Det
kreves selvdisiplin når en bevisst velger å leve på tvers av omgivelsenes
normer og verdier. I enkelte miljøer gjennomføres en form for askese,
nettopp for å oppøve den sterke viljen det her er snakk om.
Vi kan også snakke om en satanistisk "dydsetikk" der de "motsatte"
dydene skal fremelskes. Bibelens og den kristne middelalderens
lastekataloger, for ikke å snakke om de såkalte "dødssynder", blir idealer å
strekkes seg mot. Dette er vanskeligere å gjennomføre enn det kan virke som,
og en seriøs satanist som vil virkeliggjøre disse dydene i sitt liv må tåle
negative reaksjoner fra sine omgivelser. Dette krever også en form for
disiplin.
Satankirkens "ni synder" poengterer indirekte hvilke dyder som gjelder:
1 Dumhet
2 Overdrevne forventninger
3 Ensporet innstilling
4 Selvbedrag
5 Flokkmentalitet
6 Manglende perspektiv
7 Glemsomhet - når en er fastlåst i fortidens forestillinger
8 Stolthet - når det fører til at en ikke er produktiv
9 Manglende estetisk sans
Menneskesyn
I satanistisk sammenheng finner vi
ulike menneskesyn. Den offisielle Satankirken opererer med et
naturalistisk eller kvasinaturalistisk menneskesyn basert på en spesiell
forståelse av blant andre Freud, Darwin og Nietzche. Livet må forstås
som dennesidig, og hensikten med livet er å nyte det før en dør. For at
dette skal være mulig må en igjennom et "frigjøringsprogram" der
hemningene påført av den kristne kuturarven kan ristes av. Sann innsikt
i menneskenaturen er ideelt sett en tilkjempet forståelse av "mennesket
som et avansert dyr", og dette bør være styrende for livsførselen.
I
tillegg betones menneskets psykiske potensiale. Viljens muligheter er
store, den kan oppøves og bidra til den frigjøringen satansimen mener å
tilby. Ved hjelp av viljen kan mennesket oppnå kontroll over seg selv
og deler av sine omgivelser, noe som muliggjør nettopp livsnytelsen.
I enkelte miljøer finner vi et mer åndelig eller okkult menneskesyn.
Her er viljens muligheter forstått som et tilnærmet overnaturlig
potensiale, og gjennom ritualmagi, imaginasjonsøvelser og lignende kan
en lære seg å styre energi. Ved å "fokusere bevisstheten" -
eventuelt i et grupperituale - kan en oppnå en form for psykokinese:
Åndelig kraft får ting til å skje i den fysiske verden. Dette kan minne
om det menneskesynet vi finner i såkalte primitive religioner.
En fjerde faktor som gjelder i menneskesynet hos enkelte
satanister korresponderer med det synet på Satan jeg skisserte
innledningsvis i artikkelen: Mennesket er muligens skapt av Gud, og
veien mot selvstendighet og frihet går gjennom opprør mot eller
fornektelse av Gud. Satan er en hjelper i denne prosessen.
Satanismens mangfold og røtter
Den moderne
satanismen er blitt til i vårt århundre. Aleister Crowley markedsførte
blant mange andre idéer en idé om Satan som et forbilde for det moderne,
frigjorte og sterke menneske. LaVey institusjonaliserte deler av disse
ideene, og videreførte markedsføringen, blant annet gjennom
sensasjonspressen, TV og filmer som Rosemary's Baby.
Disse ideene er variert og viderutviklet i ulike retninger, fra
ekstreme tilfeller som Charles Manson til mer populære talsmenn som
Marilyn Manson. En runde på Internett avslører stor spennvidde og mange
alternative og til dels konkurrerende oppfatninger av hva moderne
satanisme er. Vi finner både satangrupper med et sterkt okkult preg,
nazistiske og religiøse grupper, pornografisk preget satanisme og kommersielle
foretagender som postordresalg av hodeskallet, etc. Dessuten har
satanismen som kjent påvirket moter, musikk, film og annen
ungdomskultur.
En av de mest etablerte satangruppene i kjølvannet av LaVeys
Satankirke er Temple of Set. Her er en klar tilknytning til
egyptisk mytologi et av særtrekkene. Dessuten finner vi organisasjoner
som The Order of the Balck Ram, The Black Hand og Ordo Templi
Satanas. Bak slike fantasifulle navn skjuler det seg alt fra
“hobbysatansime” til sofistikerte og hardtarbeidende ritualmagikere.
Grupper dukker opp, legges ned og skifter stadig navn. Mange av dem
opererer med gradssystemer, hemmelige innvielser, og “ytre” og “indre
sirkler”. Derfor får utenforstående bare den informasjonen som gjøres
tilgjengelig i “ytterkantene” av disse organisasjonene.
Satanismens røtter kan spores tilbake til senmiddelalderen og
renessansen. Hekseprosessene viser at i det minste forestillingen
om en satanisk anti-religion var høyst levende. Vi kjenner til både
anklager om satanisme og påståtte tilfeller av satankult. Mest kjent er
rettssaken som fant sted på 1600-tallet, der svart magi var tatt i bruk
i kretsen omkring Ludvig 14. Djevelen fikk siden stadig nye roller i
europeisk tenking og kunst. Han dukket blant annet opp i rollen som en
rasjonalismens "kristendomskritiske helt" og et romantikkens symbol på
det "dyriske og ekte menneske", for eksempel hos Charles Baudelaire. Men
først og fremst er satanismens tidlige historie uløselig knyttet til den
vestlige okkultismens historie.
Satanismens påståtte røtter går selvsagt lengre tilbake.
Crowley koblet blant annet den egyptiske guden Horus sammen med Satan,
og andre ser på Judas som en urkristendommens satanist. Noen forstår
Satan i tråd med Det gamle testamentes fortellinger, og andre tolker
dagens satanisme som en videreføring av før-kristen fruktbarhets- og
krigsreligion. Alt dette er spekulasjoner. Satanisme i ordets snevre
forstand bør forstås som en protest mot kristendommen, og derfor som
en naturlig konsekvens av Vestens kulturhistorie.
Denne protestbevegelsen har tatt i bruk forestillinger og metoder fra
ulike hold, så satanismens røtter er mange og sprikende: Før-kristne
religioner, kristendom, gnostisisme, tantrisme, okkultisme, spiritisme,
darwinisme, freudianisme, nazisme, den seksuelle frigjøringen, moderne
populærkultur, “tilbake til naturen”-tenkingen siden Rosseau og
alternativbevegelsen siden 60-tallet har alle bidratt til dagens mange
varianter av satanismen.
Litteratur & adresser
Mange bøker om satanisme er skrevet utelukkende for å advare eller
forkynne. I norsk skole trenger vi snarere saklige presentasjoner av alle
livssyn, både politiske ideologier og religiøse retninger. Skal en utvikle
fordomsfri kritisk sans, må en i utgangspunktet samle reell informasjon om
det en skal ta stilling til. Dette betyr at en "journalistisk" eller
beskrivende tilnærming til fenomenet satansime kan være fruktbart. Arbeid
med kildemateriale kan være nødvendig, og argumenterende litteratur (for
eller imot) kan være et supplement.
I Norge har Karl Milton Hartveit forsøkt å presentere satanismen på en
noenlunde saklig måte i Djevelen danser (Gyldendal 1993 - her
presenteres også den moderne heksebevegelsen). Selv har jeg skrevet om det
samme i Fra bønn til magi (Høyskoleforlaget 1999). En engelsk bok som
forsøker seg på en saklig presentasjon, er John Parker: At the heart of
darkness. Witchcraft, black magic and satanism today, London 1993.
(Denne boken er faktisk anerkjent som en saklig presentasjon av mange
satanister.)
Ellers finner vi en mengde satanistiske kilder, uttalelser, debatter,
presentasjoner, tidsskrifter og butikker på Internett. Noen av disse
hjemmesidene omfatter store pekersamlinger og mange dokumenter, og er derfor
egnet som utgangspunkt for en undersøkelse av moderne satanisme. Et annet
naturlig startpunkt kan være Satankirkens offisielle hjemmeside.
|
