|
Moderne religiøsitet Geir Winje, Førstelektor Høgskolen i Vestfold, 2006 Hva er moderne religiøsitet? I 1870-årene ble
Bjørnstjerne Bjørnson ateist omtrent samtidig med at Teosofisk samfunn og
Jehovas vitner ble grunnlagt. Disse tre hendelsene kan hver på sin måte
forstås som konsekvenser av den før-moderne religiøsitetens møte med det
moderne. Det moderne ble i denne sammenhengen representert av Darwins
teorier. Over 100 år senere gjenfinner vi de samme posisjoner, men
mediesituasjonen har medført stadig nye allianser og religiøse varianter. I
hovedsak kan vi plassere vår tids nyskapte, moderne religionsformer innenfor
én eller flere av følgende posisjoner: 1) Noen aksepterer det moderne og
tilpasser religionen til det moderne. 2) Andre avviser det moderne. 3) Atter
andre forsøker på ulike måter å kombinere det moderne med det religiøse, som
i denne sammenhengen representerer det før-moderne.
Religionsviteren Ninian
Smarts har i sin modell over religionenes ulike dimensjoner tydeliggjort
flere sider ved det religiøse enn bare den dogmatiske. Han sidestiller
trosdimensjonen (den filosofiske eller dogmatiske dimensjon) med en
mytologisk eller narrativ dimensjon (de religiøse fortellingene), en etisk
eller juridisk dimensjon, en emosjonell, en rituell, en sosial og en
materiell eller estetisk dimensjon. Som all annen religiøsitet kan en også
undersøke moderne religiøsitet i lys av disse sonderingene. Limet som binder
det hele sammen har alltid vært kommunikasjon. I vår tid er religion – i
likhet med all annen kultur – i større grad enn før et massemediert
fenomen. I det følgende presenteres noe sider ved moderne religion i lys av
Smarts dimensjoner.
Statistikken viser at
hver fjerde til femte nordmann tror på reinkarnasjon og astrologi. Disse
tradisjonelt ikke-kristne forestillingene forfektes blant annet av mennesker
som opplever kristendommen som ”sin religion”. Ved tusenårsskiftet trodde
tre av fire nordmenn at det fantes en gud, selv om denne guden relativt
sjelden ble identifisert med Kristus. Dette i kontrast til kristen
dogmatikk. Satan er for de færreste en realitet, heller ikke for dagens
satanister, som gjerne forfekter en variant av sosialdarwinismen. Hele 50 %
tror på en form for himmelrike, mens bare 5 % tror det finnes noe helvete.
For den moderne nordmann er Gud en slags upersonlig humanist, hvis bud er
formulert i Kardemommeloven og Menneskerettighetene snarere enn i Moseloven
og Bergprekenen.
En av årsakene til denne utviklingen ligger i den
vektleggingen av individet som tok til under modernitetens første fase,
renessansen. Martin Luthers tese om at enhver kristen er sin egen prest er i
så måte symptomatisk. En annen årsak er renessansens nye medium: den trykte
boken. Masseproduserte bibler, andaktsbøker og religiøse pamfletter
erstattet det kollektive rom (kirken), der presten representerte Guds
autoritet. Den enkelte kunne i sitt lønnkammer studere Skriften og skape
sitt eget gudsbilde. Slik begynte den privatisering av det religiøse som
fremdeles pågår. De siste hundreårenes frihet til å velge mellom ulike
livssyn er i dag blitt en frihet til å konstruere helt private,
synkretistiske og eklektiske ”religioner”. Disse konstrueres ved hjelp av
både før-moderne og moderne elementer som settes sammen for å imøtekomme den
enkeltes behov for mening, spenning og lykke. En slik virksomhet
karakteriseres ofte som sen- eller postmoderne.
Moderne livssyn som
humanisme, darwinisme, freudianisme, marxisme, nazisme og fascisme inngikk i
tiden frem mot annen verdenskrig stadig nye allianser med – men sto også i
et konkurranseforhold til – den før-moderne kristendommen. Bjørnstjerne
Bjørnsons radikale brudd med kristendommen etter lesningen av Darwin i
1870-årene er et klassisk eksempel på hvordan det moderne mennesket mente å
måtte velge mellom konkurrerende livssyn. Nettopp denne valgfriheten
garanteres av en av modernitetens viktigste nyskapninger:
Mennekerettighetene.
Da Madame Blavatsky og
hennes meningsfeller grunnla Teosofisk samfunn i 1875, kombinerte hun
livssynselementer fra både østlig og vestlig religion, og harmoniserte dem
med moderne utviklingslære. Der Bjørnson på moderne vis mente å måtte velge
enten - eller, kunne Blavatsky på senmoderne vis velge både – og. Hun er
derfor en forløper for dagens New Age-bevegelse (en betegnelse som for øvrig
ikke passer så godt på dagens individualiserte åndelighet). New Age eller
alternativbevegelsen kjennetegnes av både eklektisme og synkretisme, selv om
den har en helt annen markedsappell enn Blavatskys teosofi noen gang har
hatt.
Modernitetens fremvekst
har også fremkalt motreaksjoner på det religiøse område. En av de mange
motkulturene er Jehovas vitner, som ble grunnlagt i 1870. Mens den øvrige
kristenheten inngikk stadig nye allianser med kritiske vitenskaper som
historie og geologi, tok Jehovas vitner protestantismens slagord ”skriften
alene” mer bokstavelig enn noe annet trossamfunn. Samtidig var Jehovas
vitner moderne på sin måte: Ingen annen religiøs bevegelse har brukt
massemedia så intensivt som dem.
Da de før-moderne medier - det talte ord (radio) og
bildemediet (TV) - gjorde sitt come-back på 1900-tallet, under modernitetens
seneste fase, ble religionen ytterligere demokratisert. Det dominerende
før-moderne livssynet i vår del av verden (kristendommen) ble ikke radert
bort, men stadig forandret og videreutviklet. På samme måte erstattet heller
ikke de senmoderne mediene boken, men supplerte den. Det 20. århundres
mediemangfold korresponderer med det mangfoldet som mer enn noe annet
kjennetegner moderne religiøsitet. Den pågående globaliseringen, Internett,
senmoderne turisme og så videre åpner for kommunikasjon av ideer og
praksiser på kryss og tvers – en utveksling mellom før-moderne, moderne og
sen-moderne religiøse impulser i stadig nye konstellasjoner.
Etter annen verdenskrig
og helvetesdebatten finnes det i Norge ingen religiøse autoriteter i
tradisjonell forstand. Ikke bare Inge Lønning, men også Ole Paus, Anne
Grethe Preus og Nick Cave får i dag skrive innledninger til bibelske
skrifter. Folk som støtter Frelsesarmeen på grunn av deres humanistiske
arbeid på samfunnets skyggeside lar seg overraske av deres før-moderne syn
på homofili i egne rekker. Menneskerettighetene er blitt en optimistisk
selvfølge på samme måte som Hiroshima-hendelsen har gitt en håpløs visshet
om faren for total atomutslettelse. Den private lykke balanseres mot
fremtidsangst og miljøødeleggelser. I denne tilstanden av ”optimistisk
mangel på fremtidstro” markedstilpasses riter, trosforestillinger og andre
fragmenter fra de gamle religionene.
Det religiøse medieres
i økende grad gjennom Internett. I dette ikke-lineære og interaktive mediet
er enhver sin egen redaktør, og privatiseringen forsterkes ytterligere.
Ungdom utvikler i liten grad kompetanse til å motta informasjon fra lineære
tekster, men har en velutviklet evne til å kommunisere gjennom hypertekst,
til både å ta imot og velge bort meldinger fra den enorme
informasjonsstrømmen vi svømmer i.
Ikke bare da Jehovas
vitner ble til, men også i vår tid fremelsker moderniteten motreaksjoner på
det religiøse området. Når løsrevne religiøse forestillinger formidles på
weekend-kurs mens healing og religiøse teknikker selges på det åpne marked,
jakter nemlig stadig flere på det autentiske. Kvinner løper med ulver
og villmenn hentes frem fra helt vanlige myke menn og karrieremennesker.
Sjamaner og hekser står frem som representanter for en før-moderne og
før-kristen ekthet, der naturen både i og omkring oss guddommeliggjøres.
Hva folk tror – den
dogmatiske dimensjonen – er lettest å kartlegge og kommentere. I fremtiden
vil nye vitenskapelige oppdagelser utvilsomt føre til religiøse
nyskapninger, slik for eksempel deler av UFO-bevegelsen kombinerer
teosofiske ideer og empirisk kunnskap om universet på en særegen måte. Men
det Ninian Smart karakteriserer som religionenes narrative eller mytologiske
dimensjon er minst like viktig som trosdimensjonen, for i fortellingene
struktureres forestillingene. Både før-moderne medier og de trykte
bøkene under modernitetens tidligste fase formidlet ”de store fortellingene”
om frelsen eller fremskrittet. I dag preges derimot den narrative dimensjon
av små fortellinger, av individets fortellinger. Både på Internett og
i dagens New Age-litteratur er antallet religiøse forfattere mangedoblet, og
de aller fleste forteller om seg selv og sin egen religiøse utvikling.
Også religionenes
rituelle dimensjon er preget av det moderne. Riter er – i likhet med dogmer,
forestillinger og fortellinger – i stadig forandring. Religiøst relaterte
riter privatiseres, demokratiseres og sammenføyes i stadig nye
konstellasjoner. Yoga, trommereiser, chakrabalansering,
ungdomsgudstjenester, borgerlig konfirmasjon og healing er i norsk
sammenheng nyskapninger konstruert av elementer som tidligere hørte hjemme i
helt andre sammenhenger.
Mens de før-moderne
ritene kunne forstås som ledd i et enhetlig samfunns markering av livets og
evighetens store prosjekt, kan de (sen)moderne ritene betraktes som deler av
den enkeltes selvutviklingsprosjekt. Rituell kongruens og helhet defineres
verken av religiøse systemer eller autoriteter, men i tråd med den enkeltes
evne og vilje til selv å se et meningsfylt bilde i puslespillets mange
brikker. Den før-moderne kristendommens viktigste rite, skriftemålet, ble i
modernitetens tidligste fase radert bort, men vendte tilbake som
psykoanalyse. I dag velger vi selv våre skriftefedre – det være seg naboer,
venner, slektninger, kjærester, terapeuter, prester eller kursledere.
Noen religiøst betinget
etikk eller jus finnes i praksis ikke i dagens Norge, med unntak av innenfor
enkelte smale miljøer. Disse miljøene preges også av sosiale regimer på
før-moderne premisser. Religiøs fundamentalisme kan vurderes som et forøk på
å bygge opp eller ivareta før-moderne samfunn med før-moderne etikk. Men
humanistiske idealer har langt på vei erstattet de før-moderne normene
innenfor de aller fleste religiøse miljøer.
I kunsten – religionens
estetiske dimensjon – ser vi like tydelig som i trosdimensjonen hvordan det
religiøse preges i møtet med det moderne. Masseproduksjon kjennetegner den
religiøse estetikken som den kjennetegner kulturen for øvrig. Mens KRL-faget
vil formidle kulturarven ved hjelp av reproduksjoner fra kunsthistorien, har
Jehovas vitner, søndagsskolene og andre tradisjonelle religiøse miljøer
skapt sine egne bilder, sin egen kitsch. Omslagsbildene på de livssynsbøkene
som virkelig leses her i landet – bøker som Margit Sandemos Sagaen om
isfolket – følger de samme estetiske konvensjoner.
I et nytt medium som
filmen inngår det religiøse i nye sammenhenger: Buddhismen serveres i
Hollywood-innpakning, og kampen mellom godt og ondt medieres gjennom Star
Wars og Krigen om ringen. Den mer seriøse kunsten kjennetegnes –
i den grad den kan relateres til religion – av den samme eklektisme som
særpreger religionens dogmatiske dimensjon. Islamsk kalligrafi er mest
interessant når den projiseres på kvinnehud i protest mot undertrykkende
strukturer, og et krusifiks vekker ikke oppsikt før det monteres inn i nye
sammenhenger.
Før-moderne estetikk
var teologisk. Bilder, musikk, arkitektur, etc skulle reflektere en
guddommelig orden og hjelpe mennesket til å delta i denne. Da modernitetens
tid tok til, ble det teologiske gradvis erstattet av det menneskelige. Det
er ikke tilfeldig at Human-Etisk Forbunds logo er en stilisert utgave av
Leonardos kjente mannsfigur. Det siste hundreåret erstattes så humanismens
estetiske konvensjoner av en ekstrem jakt på et personlig uttrykk, samtidig
som kunsten uhemmet refererer til og leker med alle tidligere estetiske
konvensjoner.
Til sist: Hvordan
forholder det seg med de religiøse opplevelsene – den emosjonelle dimensjon
– innenfor det vi kan kalle moderne religiøsitet? Her kan verken
statistikker eller Alternativt Nettverk hjelpe oss til å finne et
svar. Forholder det seg på samme måte som med den før-moderne seksualiteten,
som under modernitetens vilkår er blitt en sosialdemokratisk helsefaktor?
Allerede på barneskolen får vi - enten vi vil det eller ikke – vite både
hvordan vi skal nyte sex og hvordan vi skal bruke prevensjon. Må vi også på
det religiøse området bli lykkelige og sunne mennesker som realiserer
balansen mellom yin og yang? Eller kan vi i modernitetens navn virkelig
gå vår egen, individuelle vei - selv om den ikke er salgbar? Og kan vi
akseptere de som virkelig er før-moderne – ikke de som går på
villmannskurs, men de som tror på frelsen ved Jesu blod eller lar seg kalle
inn til bønn fra minaretene på Grünerløkka?
*
Moderne religiøsitet er altså basert på humanistiske
idealer, men ikke på Human-Etisk Forbunds premisser. Det senmoderne
mennesket er ingen positivist. Jakten på meningsfylte forestillinger og
riter styres av den enkeltes behov for mening og autentisitet – både på
tross og på grunn av en altomfattende markedskultur.
|
