|
Når barns perspektiv dominerer samtalen Beate Børresen, Førstelektor, Høgskolen i Oslo, 2004 Lagt ut med tillatelse fra Cantando Musikkforlag As,
Stavanger.
Denne artikkel er en del av boken "Barn og gudstjenste - om hel
deltagelse"
som kan fås hos din lokale bokforhandler, eller direkte fra forlaget:
order cantando.com "
Mange opplever at det kan være vanskelig å få til genuin
samtale med barn i grupper. Dette kan ha sammenheng med at det ikke er barnas
perspektiv som dominerer samtalen. Det vanlige i organiserte samtaler med barn
er at det er den voksne har valgt tema og har en klar plan for hva som skal
skje og hva barna skal lære. Barna på sin side, strever med å forstå og vil
gjerne gjøre det de tror den voksne vil at de skal gjøre. Siden den voksne vet
hva samtalen handler om, er det som oftest hun som stiller spørsmålene og
vurderer om svarene er relevante eller interessante å gå videre med. I tillegg
er det ofte snakk om spørsmål som kan besvares med ja og nei, eller spørsmål
som åpenbart har ett bestemt svar, slik at barna blir usikre og lar være å
svare av redsel for å svare feil. Barna henvender seg til den voksne og ikke
til hverandre. Dermed er det også vanskelig for dem å lytte til hverandre også.
Jeg skal her presentere en måte å samtale med barn på som
kalles filosofiske samtaler med barn. Det er en arbeidsform som setter barnas
spørsmål, tanker og erfaringer i sentrum og som dermed øker barnas deltakelse. De
fleste opplever at det fører til levende samtaler og aktive og interesserte
barn, samt samtaler som er interessante og krevende også for den voksne. Det
oppstår lettere et genuint fellesskap mellom deltakerne i en filosofisk samtale
fordi man sammen arbeider med å komme fram til gode og sanne svar. I en slik
samtale er ikke den voksne den som gir kunnskap til barna, men voksne og barn som
sammen får ny kunnskap og innsikt. Å filosofere innebærer at man undersøker
alle muligheter ved en sak, at man setter spørsmålstegn ved det som framtrer
som selvklart, at man åpner opp for alle spørsmål og er villige til å forholde
seg til alle svar. Ved å la barn arbeide på denne måten, gir den voksne til en
viss grad fra seg kontrollen og åpner opp for å bli overrasket og overrumplet
og ofte ikke kunne svare. For mange kan dette være vanskelig, men samtidig kan
den voksnes usikkerhet åpne opp for at barna blir genuint interessert i det som
skjer. De kan få en erfaring av at det de tenker og sier virkelig betyr noe, at
de ikke bare skal bekrefte noe den voksne allerede har tenkt eller vet.
Den filosofiske samtalen
I en filosofisk samtale snakker barna sammen på en
strukturert måte for å komme fram til et sant eller beste svar på et problem. Den
voksne skal ikke være med i samtalen, men skal lede den. Samtalen starter med
at barna presenteres for en hendelse i form av en fortelling, en tekst, en
øvelse, en lek eller liknende og at de formulerer spørsmål og mulige svar med
utgangspunkt i denne hendelsen. Meningen er ikke først og fremst å snakke, men
å lytte og tenke. Ting skal sies kort og klart, det skal være til saken og det
skal forstås og godkjennes av de andre. Ikke godkjennes i betydningen ’alle
skal være enige’, men i betydningen ’det er et mulig svar’. I motsetning til en
mer vanlig samtale, skal ikke fokus være på hva man tror og mener, men hva det
er rimelig å tro og mene, hvilke grunner man kan ha for å mene det og det og til
å ikke mene det. Poenget er å stille genuine og utfordrende spørsmål som vi sammen
skal prøve å finne velbegrunnede svar på. For å få til dette må vi tenke og
høre på hva andre tenker. Det tar tid og krever konsentrasjon.
Utgangspunktet for en slik samtale er at vi har tilgang til
svar gjennom vår egen og andres tenkning, men at vi kan trenge hjelp og trening
til å strukturere og forbedre tenkningen vår. Alle mennesker, også barn,
tenker. Poenget er å trene seg opp i å tenke bedre og mer gjennomtenkt. Det
hjelper oss til å få en bedre samtale og til å forstå hverandre bedre. Og det
kan forhåpentligvis også hjelpe oss til å leve bedre.
I en filosofisk samtale er voksne og barn likestilt, og den
voksnes tanker er ofte like forvirret som barnas. I hvert fall har ikke den
voksne umiddelbart tilgang til svar som ikke barna også har. Ofte vil barna ha
en friskhet og et øye for sider ved en tekst eller et tema som den voksne
gjennom sin erfaring og kunnskap om ”den rette forståelse” er mer lukket i
forhold til. I vanlig undervisning er det de gitte svarene som er det
viktigste, i filosofi er det spørsmålene og de svarene vi selv klarer å komme
fram til. Det er derfor viktig å skape mulighet for undring og for at barnas
spørsmål og svar skal stå i fokus. For å få til dette må barna ha tillit til at
de kan komme fram med alle sine ideer. De må oppleve at det er lov å snakke om
alt selv om det ikke helt ”passer” eller for eksempel ikke er i overensstemmelse
med den kristne forståelse av teksten eller temaet som er oppe til
undersøkelse. Det betyr ikke at barna skal få snakke om hva som helst. Som det
kommer fram nedenfor, er dette en samtaleform som stiller krav til det som
sies. Det skal være til saken, forholde seg til det andre har sagt og det skal
begrunnes, men det skal ikke vurderes i forhold til noe som er gitt på forhånd
eller en form for ”fasit” den voksne har en spesiell tilgang til.
Samtalens struktur
Den filosofiske samtalen har en bestemt struktur som man
ikke alltid skal følge slavisk, men som erfaring har vist kan være til hjelp.
Både fordi den støtter en voksen som ikke har erfaring med å lede slike
samtaler, og gjør arbeidet gjenkjennelig for barna. Den er også med på å
fremme det filosofiske arbeidet i det den gir rom for å tenke og lytte.
Samtalelederens oppgave er å hjelpe barna fram til større klarhet gjennom å
kreve at de holder seg til saken, svarer på spørsmål og begrunner sine påstander.
Samtidig skal barna vurdere det kameratene sier. Svarer han på spørsmålet?
Kommer hun med en påstand? Er det et mulig svar? Har han begrunnet standpunktet
sitt? Og liknende.
Det er ikke nødvendig å presentere barna for definisjoner av
filosofi for at de skal ha en filosofisk samtale. Det er nok å si at vi skal ha
en bestemt form for samtale hvor vi skal si hva vi tenker om en tekst, et
spørsmål eller liknende og at vi skal prøve å komme fram til svar gjennom å gi
grunner for det vi tror.
Samtalens struktur
- Hendelse: En fortelling, en tekst, et bilde, en lek, en
øvelse, et spørsmål, en påstand
- Tenkepause med loggbokskriving
- Innsamling av spørsmål eller svar og påstander
- Tenkepause med loggbokskriving
- Valg av spørsmål eller kommentar til svar og påstander
- Samtale
- Avsluttende ord og oppsummering
- Evaluering og metasamtale
Hendelsen kan som nevnt, være mange ting. Både
fortellinger, tekster, spørsmål, leker og øvelser kan starte en samtale. Man
begynner med å høre, lese, leke og så videre. Den voksne ber barna legge merke
til hva de synes er morsomt, rart eller interessant i det de har hørt, sett
eller gjort (hvis ikke de skal svare på et spørsmål). Dette skal de skrive ned
i loggboka under tenkepausen og formulere som et eller flere spørsmål. (Barna
kan gjerne tegne hvis de ikke skriver så godt. Poenget er å huske hva man har
tenkt.)
Hvis det er mange barn eller barna er svært snakkesalige,
kan man la dem gå sammen i grupper på to og tre for å snakke om egne tanker og
spørsmålene de har. Gruppene kan sammen bli enige om et spørsmål. Det kan være
lettere for barna å høre på hva andre har å si hvis de har fått anledning til å
komme med egne tanker i en gruppe først.
Når tenkepausen og eventuelt gruppesamtalen, er over er det
tid for innsamling av spørsmål. Den voksne skriver spørsmålene på tavla,
en flip over, på overhead eller liknende etter barnas diktat. Spørsmålene
nummereres og barnas navn settes i parentes etter. Det er veldig viktig at den
voksne ikke tolkes, omformer eller forkorter barnas spørsmål. Hvis et spørsmål
er uklart eller veldig langt, kan den voksne be de andre barna om å hjelpe til
med å tydeliggjøre eller forkorte. Men man må huske på at det er det enkelte
barn som skal bestemme når hans/hennes spørsmål er riktig formulert. Det er
viktig å ta vare på spørsmålene slik at man kan komme tilbake til dem ved en
senere anledning. Noen barn kan synes det er vanskelig å komme fram med
sitt spørsmål, for dem kan det være lettere å lese opp det de har skrevet i
loggboka under tenkepausen og så kan de andre barna hjelpe til med å formulere
et spørsmål med utgangspunkt i det. Eller den voksne kan spørre: Lurte du på
om….? Mente du med det å spørre om….? Eller liknende.
Det er svært viktig å ta utgangspunkt i barnas spørsmål. På
denne måten sikrer man at det er barnas perspektiv som dominerer samtalen
samtidig som den blir mer levende og mer interessant for barna. Barn stiller
som oftest svært gode spørsmål, de kan hjelpe oss til å se ting på en ny måte.
Det kan være tidkrevende å få barn til å formulere spørsmål og å få dem samlet
inn. Man får ofte lyst til å skynde på prosessen, særlig fordi en del barn som
ikke er vant til å stille spørsmål og som er vant til at noe skjer hele tiden,
kan bli urolige. Prøv å holde ut. Snart vil barna synes det er gjevt å få sine
spørsmål opp på tavla og de vil se hvor mange morsomme spørsmål de kan klare å
få ut av en tekst. Og ikke minst vil de erfare at den etterfølgende samtalen
blir interessant.
Deretter er det igjen en tenkepause hvor hver og en
skal tenke gjennom hvilke spørsmål han/hun vil snakke om og hvorfor. Når det
gjelder å velge det spørsmålet man skal snakke om, så finnes det mange
framgangsmåter. Den tilsynelatende enkleste er å stemme, men det er ikke alltid
det beste spørsmålet blir valgt ved denne prosedyren. Dette er noe man må prøve
seg fram til.
Samtalen begynner ved at den som har stilt spørsmålet
som er valgt, leser det høyt og sier noe om hvorfor han/hun stilte det
spørsmålet. Etter det er ordet fritt. Den voksne fungerer som ordstyrer og
hjelper eventuelt samtalen videre ved hjelp av spørsmål slik det er beskrevet
nedenfor under ’den voksnes rolle’. Gjennom hele samtalen må elevene
begrunne det de sier, komme med eksempler og liknende. Samtalen skal være
preget av at det er viktig at alle lytter og tenker. Dette kan synliggjøres ved
at den voksne ber noen gjenta med egne ord hva en annen har sagt og ved å ha
tenkepauser i løpet av samtalen.
Når samtalen nærmer seg slutten, enten fordi man ikke har
mer tid, er trøtte eller har kommet fram til en konklusjon, bør man ha en form
for oppsummering. Den kan begynne med en runde hvor alle får anledning til å
komme med noen avsluttende ord om hva de selv har tenkt, om de har oppdaget noe
nytt, fått klargjort noe, moret seg over noe, skiftet standpunkt eller
liknende. Så kan gruppa sammen sette opp en liste over hva de har gjort gjennom
å svare på spørsmål som:
- Hva har vi snakket om? – Lag en liste med temaer.
- Hvilke spørsmål prøvde vi å besvare? – Henvis til listen med
barnas spørsmål.
- Hvilke svar kom vi fram til? – Sett opp svarene i form av
påstander som eventuelt senere kan brukes som utgangspunkt for nye spørsmål.
- Og liknende
Viktig at det ikke er den voksnes mening om hva som har vært
gjort som skal komme fram, men barnas egne vurderinger. Man kan hjelpe dem på
vei med å spørre: Snakket vi ikke om…? Var det ikke slik at x sa at…? Ble vi
ikke enige om at det betyr…?
En slik oppsummering bør skrives ned og oppbevares sammen
med spørsmålene. Dermed dokumenterer man det arbeidet som er gjort og man har
mulighet til å gå tilbake og arbeide videre med problemstillinger, spørsmål og
påstander ved en senere anledning.
Det hele avsluttes med en tenkepause og en evaluering.
Her skal hver og en tenke gjennom det som har skjedd, hva gruppa har
snakket om, hvordan det har vært, hva som har vært bra, hva som ikke har vært
bra. Det kan handle om både form og innhold. Ut fra det hver enkelt har kommet
fram til i tenkepausen har gruppa så en felles evaluering. Her er to måter det
kan gjøres på:
- Den enkleste måten er å dele tavla i to med en strek og
sette + på den ene siden og – på den andre. Så skal elevene
komme med minst tre positive og tre negative ting som de begrunner og
eksemplifiserer. Man skal ikke kunne si noe som har vært sagt tidligere.
Den voksne kan også spørre om noen kan finne grunner for at en ting som
står under positivt kan være negativt, og omvendt.
- Man kan starte med en tenkepause der alle skal skrive et
spørsmål og en påstand om det som har skjedd.. Deretter skal man bytte ark
med den som sitter ved siden av. Så skal man lese det som står på arket man
har fått. Samtalelederen spør: Har noen noe interessant på arket?
Vedkommende som melder seg leser spørsmålet høyt. Kan noen svare på
det spørsmålet? Når noen leser en påstand høyt, ber samtalelederen om
kommentarer fra gruppa.
Med utgangspunkt i evalueringen kan gruppa komme fram til ting som bør gjøres
på en bestemt måte eller som ikke bør gjøres.
Den voksnes rolle
I den filosofiske samtalen har den voksne en rolle som
skiller seg fra den hun vanligvis har i undervisning. I stedet for å være en
autoritet skal hun mer være en tilrettelegger for barnas undersøkelse. Den
voksne skal stille spørsmål og fordele ordet. Spørsmålene må være slik at de
hjelper til med å drive samtalen videre, åpner for nye muligheter og fører til
større klarhet.
Det er klart at den voksne også kan komme med spørsmål som
ikke bare er formelle, men som inneholder et annet svar eller mulighet som
barna ikke har presentert. Men det kan være en fordel å vente med det fordi man
som voksen er så vant til å komme med svar og barna også forventer det. Derfor
er det viktig å skaffe seg erfaring med denne arbeidsformen først gjennom å
satse på lederens formelle oppgaver innledningsvis. Det er viktig ikke å miste
motet selv om det kan virke kaotisk og uoversiktlig i begynnelsen. Barn er vant
til å høre på voksne, til ikke å forstå og til å kjede seg. Det tar tid for dem
å venne seg til at de skal høre på hverandre og bli hørt på, og forsøke å
forstå det som blir sagt.
Veier til bedre samtale
1. Driv samtalen framover med spørsmål:
- Be om presiseringer: Hva mener du? Hva er forskjellen på…?
Prøver du å si at…?
- Vil du tenke selv eller vil du ha hjelp?
- Kan dere hjelpe henne?
- Har noen eksempler på det x sier?
- Har du et eksempel?
- Hva er det eksempel på?
2. Snu svar om til spørsmål. Eksempel: Svar: En venn er en
man kjenner godt. Spør: Er alle du kjenner godt en venn? Eller man kan snu
svaret om til det motsatte. Spør: Kan en venn være en man ikke kjenner?
3. Bryt ting ned i små deler. Skill dem fra hverandre: Det
er det og ikke det. Snakk bare om en ting av gangen. Eksempel 1: Temaet er
frihet. Det er stort. Del det opp i forskjellige former for frihet som
bevegelsesfrihet, valgfrihet, ytringsfrihet osv. Snakk om en ting av gangen og
se etter hvert på forskjeller og likheter. Kanskje kan gruppa sammen komme fram
til noe som gjelder for frihet generelt. Eksempel 2: Temaet er regler. Snakk om
regler i konkrete sammenhenger som regler på fotballbanen, regler på skolen,
regler ved middagsbordet osv. Se etter forskjeller og likheter og prøv å komme
fram til noe som er allment for regler.
4. Spør for eksempel den som ber om ordet om det handler om
akkurat det vi snakker om nå. Hvis ikke må han vente.
5. Krev begrunnelser. Det er slik og slik fordi… Hvis ikke
den som kommer med en påstand har en begrunnelse, kan man spørre om andre har
forslag, om andre kan hjelpe henne.
6. Test ut om barna og du selv forstår det som blir sagt. Be
en annen om å gjenta med egne ord det en sa. Be den første bekrefte at det var
det hun sa. Slikt viser at det er lett å misforstå og det er vanskelig å si
ting klart + får fram hvor viktig det er å lytte for at samtalen skal bli bra.
7. Bruke egne spørsmål hvis samtalen står fast – be barna ta
stilling til en påstand eller svare på et spørsmål. Gjerne spørsmål som er
ferdige på forhånd i for eksempel et undervisningsopplegg eller som du har
tenkt ut under forberedelsen til samtalen.
8. Ta avbrudd med tenkepauser. For eksempel når noen har
kommet med en påstand. Be barna skrive ned argumenter for og imot det som er
blitt påstått. Be dem så snakke sammen to og to og så presentere det de har
kommet fram til for gruppa. Det samme når det gjelder spørsmål.
9. Man kan også be om håndsopprekninger i løpet av samtalen.
Hvem er enig med… i at? Be så en som er enig og en som er uenig om
begrunnelser.
10. Hvis barna kommer med personlige eksempler på ting som
er trist eller vanskelig, så skal man ikke gå inn i terapisamtaler gjennom å
spørre hvordan det føles osv., men gjøre eksemplet om til noe allment. For
eksempel gjennom å spørre: Finnes det noe alle barn blir lei seg for? Glade
for? Blir voksne også lei seg? Osv. osv.
11. Om regler for samtalen.
La reglene (taleliste, begrunnelser, holde seg til saken,
ikke ha armen i været osv. osv.) komme fram etter hvert og la barna også ha
mulighet til å stille spørsmålstegn ved dem etter hvert og komme med
alternativer. Ikke la dem lage regler på forhånd før de har erfaring med
arbeidsmåten. Ofte vil evalueringen åpne opp for en samtale om reglene.
12. Prøv å unngå at barna sitter med hånden i været og
venter på tur for å få ordet. Da er det vanskelig å konsentrere seg om den som
snakker og det er også forstyrrende for alle andre. Sett opp en taleliste på
tavla rett etter at spørsmålet er presentert og be barna gi et lite signal til
deg underveis hvis de vil på lista, evt. Ta små pauser hvor du spør om noen
tegner seg.
13. Ikke bare la dem som ber om ordet, få det. Ta runder
slik at alle blir utfordret til å si noe. Be dem eventuelt om å lese fra det de
har skrevet i loggboka. Spør en som ber om ordet ofte om det hun skal si er
relevant, om det er et svar på spørsmålet osv.
14. For at alle skal høre og for å vise alvoret i det som
sies, kan den voksne gjenta det den enkelte sier. Altså, gjenta, ikke tolke.
Marit sa at… Vil noen si noe til det? Petter spurte…? Har noen et svar på det?
Thea svarte på det Solveig sa om at…
15. Oppmuntre barna til å forholde seg til og bygge på
hverandre. Jeg er enig med Solveig i at fordi… Jeg er uenig med Petter da han
sa at… fordi… Marits eksempel var bra, men… Poenget er at barna skal henvende
seg til hverandre, ikke til den voksne.
16. Gjør det klart at alle kan si pass når det er runder.
Alle behøver ikke komme med et spørsmål i spørsmålsrunden for eksempel. Men gå
tilbake til dem som sa pass helt til slutt for å forsikre deg om at hun ikke
har kommet på et spørsmål, en kommentar eller liknende etter hvert.
Praktiske ting
Det praktiske skal være med og fremme samtalen. I en
filosofisk samtale er alles meninger og synspunkter like verdifulle. Deltakerne
skal snakke med hverandre og undersøke ting sammen. Likheten og
fellesskapet må også komme til uttrykk i hvordan deltakerne sitter. Man viser
respekt for hverandre og viser at man har lyttet, gjennom å bruke navn og å
knytte ideer man er enig eller uenig i, til den som har fremmet dem. For
eksempel gjennom å si ”Jeg er enig med…, men/fordi…
I tillegg er det viktig med ro. I tenkepausene skal ingen
snakke, heller ikke voksne. Og alle skal ha mulighet til å kunne skrive ned det
de tenker. Det man sier blir ofte mer strukturert og poengtert hvis man har
formulert sine tanker skriftlig først. Det å skrive ned hjelper den enkelte til
å huske hva han har tenkt. Det kan også være en hjelp for den som ikke synes
det er lett å ta ordet i en gruppe eller forsamling, å kunne forholde seg til
noe man har skrevet.
Det er bedre med korte, konsentrerte samtaler enn med lange,
ukonsentrerte. Gjenta heller samtalene oftere og knytt dem sammen. For
eksempel: Forrige gang snakket vi om… Vi fortsetter med spørsmålet som… Husker
dere at vi skrev opp…? Husker dere da vi snakket om…, så sa…?
Generelt er det viktig å gi deltakerne, barn og voksne, tid
til trening og erfaring med arbeidsmåten.
Konkret:
- Sitte i ring – alle skal se og høre hverandre
- Navnelapper - hvis deltakerne ikke kjenner hverandre
- Helst bord til alle
- Loggbok og skrivesaker
- Tavle eller flipover
- Rom til å bevege seg
I del II, side 00, kan man finne konkrete forslag til temaer
og arbeidsmåter for å arbeide filosofisk i forhold til 1. søndag i advent.
Litteratur
Oscar Brenifier: Bare spør! Metoder for samtale i
klasserommet. Cappelen Akademisk Forlag. 2004.
Beate Børresen og Bo Malmhester: La barna filosofere. Den
filosofiske samtale i skolen. Høyskoleforlaget. 2003.
Liza Haglund og Anders Persson: Öppet sinne stor respekt.
Att föra filosofiska samtal med barn om Barnkonventionens grunder. Rädda Barnen. Stockholm 2004.
Joanna Haynes: Children as Philosophers.
London 2002.
Matthew Lipman, AnnMargaret Sharp og
Frederick S. Oscanyan: Philosophy in the Classroom. Philadelphia 1980.
|
